tirsdag 16. august 2011

Sponsing av utdanning

Trenger bare 5 sponsore til nå! :)




Våren 2011 var jeg utvekslingsstudent i Tanzania, der jeg blant annet jobbet på et barnehjem i Moshi, helt nord i landet. Her jobbet jeg på et hjem som heter Children of Destiny, hvor det bor 25 barn sammen med Mama Margareth, Aunt Bahati, Aunt Tekla og Aunt Rose. De er som en stor familie, men mangler mye. Familien har ingen fast inntekt, bortsett fra det Margareth tjener på sin kontorjobb. Ellers lever de på donasjoner fra lokalmiljøet ( i den tiden jeg jobbet der var det flere som kom innom med det de måtte ha til overs av ris, mel, egg ol). Mange som jobber frivillig i Moshi bidrar også når de kan, dette er et barnehjem som mange har sterke følelser for, og som er veldig lett å bli glad i. Disse følelsene satt også jeg igjen med etter å ha jobbet der, og derfor har jeg et sterkt ønske om å hjelpe dem. Situasjonen deres er ganske kritisk pengemessig, og i samarbeid med Margareth ble vi enige om en plan for å hjelpe. Margareth var helt tydelig på at utdanning er det viktigste for disse barna og dermed ble min oppgave å prøve å finne mennesker som kan tenke seg å sponse utdanningen til barna.
13 av barna har ingen mulighet til å betale for skolegangen sin. Noen er underveis i utdanningen fordi familie eller sponsorer har kunnet betale før, men ikke nå lenger. Noen av dem igjen har ikke begynt på utdanningen. Enn så lenge har de som er underveis i utdanningen, fått lov til å fortsette på skolen, men de siste månedene har ledelsen mast om betaling, og kommer til å nekte dem å fortsette om ikke pengene kommer inn. Margareth ønsker at disse 13 skal begynne på en privatskole som heter Eden Garden. Dette er en veldig bra skole, hvor en høy andel fortsetter videre på universitet ol. De har gode fasiliteter, nettilgang og engasjerte lærere.

Det er altså snakk om 13 barn, hvor en bare har ett år igjen, to skal begynne til høsten og resten er underveis i grunnskoleutdanningen. Dermed kan de som er interesserte, bestemme selv hvor mange års skolegang de kunne tenke seg å sponse. Men, et viktig poeng er at om du sier ja til å sponse et barn, forplikter du deg til å sponse alle årene dette barnet har igjen på skolen. Skolen har elever i barnehage, pluss 1. til 7.klasse.

I praksis vil hver sponsor sponse ett barn hver. Betalingen for skole vil bli gjort en gang i året, og er mellom 1300kr og 4000kr. Prisen vil være forskjellig hvert år fordi det er små prisforskjeller for hvert skoleår (i 6.klasse er det f.eks en skoletur, og dermed koster dette året mer). I tillegg må alle barna betale en engangssum når de begynner på skolen (betaling for pult, stol og registrering). Dermed blir førsteåret det dyreste for samtlige elever. Til de som er interesserte, vil jeg sende et fullstendig budsjett, hvor det er tydeligere hvor mye man betaler hvert år. Pengene går direkte til skolen hvor hver elev har en «educational account». Dermed er det ikke mulighet for at pengene går i lommene på en mellommann. Jeg kjenner også flere i området som vil sjekke at pengene er kommet frem og at barnet faktisk går på skolen. I tillegg sa rektor på skolen at de sender ut en «progress report» hvert år, slik at de som sponser kan følge med på utdanningsforløpet. Jeg vil sende et par bilder av barnet man sponser, i tillegg til en tegning de selv har tegnet.

Håper de som er interesserte, gir meg tilbakemelding, så skal dere få mer informasjon om betaling, skolen, oppfølging og eventuelle spørsmål dere har. Dette er barn som er avhengig av en utdanning, de har ingenting annet å falle tilbake på. Om ikke du har mulighet til å sponse, håper jeg du sender denne mailen videre til familie eller venner som kan være interessterte.
Mvh Maren Albrigtsen

Tlf: 95139025
Mail: marenalbrigtsen@hotmail.com

torsdag 2. juni 2011

Den store reisen i sørlige Afrika, del 1: TAZARA

Oi. Jeg har ikke blogga siden januar. «Hvorfor ikke?», lurer du sikkert på. Jeg har ikke peiling. Det er mye jeg kunne ha blogga om, men jeg har bare ikke gjort det av en eller annen grunn (latskap). Men det skal det bli en endring på nå som det er ferie. Høhø.

Vel. Det er mye som har skjedd, men mye er allerede nevnt eller så har det gått for lang tid til at jeg gidder å blogge om det nå. Spør om det når jeg kommer hjem. Det jeg har tenkt til å blogge om nå er ferien jeg nettopp har vært på. Jeg, Nora, Luisa, Lauri og Katja har nemlig tatt en rundtur i sørlige Afrika. Alle er medutvekslingsstudenter her; Nora og Luisa er fra Tyskland, og Lauri og Katja fra Finland. Turen gikk til Zambia, Botswana, Zimbabwe og Sør-Afrika.

Turen begynte 13. mai. Da skulle vi ta toget (TAZARA) fra Dar-es-Salaam til Kapiri Mposhi i Zambia. Toget tar i teorien to dager, men alle vi har hørt med sa at det tok to–tre dager minst, så vi beregna god tid. Det vi imidlertid ikke hadde regna med var at det skulle være streik blant de togansatte, og at togselskapet ikke ville at noen skulle vite at det var streik. Vi kom på stasjonen før toget egentlig skulle gå, men de sa at det var «problemer», og at toget var utsatt. Så vi satt og hang i førsteklasseventerommet. Førsteklassesbillett kosta forresten 60 000 shilling, hvilket tilsvarer ca. 200 kroner, fullpris (studentpris er halvparten). Sammenlign det med de 800 kronene man må betale for å få lov til å sitte i en ubehagelig stol i seks–sju timer mellom Trondheim og Oslo. Ikke dårlig, tross alt.

Uansett; toget skulle gå klokka halv to den 13. mai, men vi fikk etter hvert beskjed om at det skulle gå klokka fire, og så ti på kvelden. Da klokka blei åtte fikk vi beskjed om at det ikke ville gå før klokka elleve dagen etter. Litt kjipt, men for min del var det helt greit, for det betydde at vi kunne dra på en fest på «Malaika Beach» (egentlig Mbelamwezi), som var bursdagsfest for finnene Salla og Katariina, og på mange måter en avskjedsfest for utvekslingsstudentene vi har vært sammen med dette halvåret. Og om ikke toget hadde vært så forsinka hadde jeg gått glipp av det, så det var hell i uhell.

Neste dag kom vi til stasjonen litt over ti, men da klokka var elleve var det fortsatt ikke noe tegn til at toget ville gå. Jeg og Luisa tok da motorsykkel til Mlimani City for å undersøke fly- og bussbilletter, evt. leiebilpriser, for vi hadde lyst til å rekke det vi hadde planlagt videre. Vi hadde sjekka med reisebyrået og satt på internettkafe og sjekka priser da Nora ringte og fortalte at de hadde begynt å gå om bord i toget, og det virka som det skulle gå snart. Hurra! Da var det bare å hive seg på motorsykkel igjen og dra dit så fort vi kunne. Storparten av døgnet er trafikken i Dar-es-Salaam så ille at ting kan ta en halv evighet, men motorsyklene smetter mellom bilene, så det går relativt fort uansett.

Var litt stressa da vi ankom stasjonen, men det var unødvendig, for det gikk fortsatt et par timer fra vi hadde gått på toget til det faktisk gikk. Da det gikk var det 23 timer forsinka, og det var før vi hadde kommet noe sted. Menmen.

Sjølve togturen var en humpete affære med en masse stopp. De fleste var på stasjoner, men det var også en god del stopp uten noen åpenbar grunn i midten av ingenting (som ifølge Google Maps ligger i USA, men jeg er temmelig sikker på at det er i Tanzania, siden jeg har vært der). Vi spilte kort, drakk øl, spiste mat i fastfoodrestaurantvogna (haha, bare kødder, det tok opptil to timer å få maten man bestilte) og hadde masse interessante samtaler, og hang med hodet ut av vinduet og tok bilder eller vinka til folk vi kjørte forbi, eller ga tomflasker til småbarna som hang rundt toget ved stasjonene.

Vi kom fram i Kapiri Mposhi etter tre dager, noenlunde midt på natta. Husker ikke datoen, men vi var totalt 36 timer forsinka i forhold til planen, og vi hadde egentlig en buffer på 31 timer før neste etappe. Det årna seg, men mer om det i neste post.

Alt i alt var togturen en skikkelig afrikansk opplevelse, og trass i alle småtinga som ikke var som det skulle er det noe jeg vil anbefale varmt. Om en har god tid da – har man dårlig tid bør man nok reise på en annen måte, for spesielt tidseffektiv var ikke denne måten.

I neste episode: Livingstone og Victoriafallene (Zambia), Chobe nasjonalpark (Botswana) og Bulawayo (Zimbabwe). Stay tuned!

søndag 29. mai 2011

Hasteinnlegg fra en shabby internettcafe i Moshi

Det mobile internettet mitt har sluttet aa virke, saa naa for tiden er det daarlig med internettilgang. Paa forhand, beklager skrivefeil og lite gjennomtenkt setningsoppbygging, har 30 min foer jeg maa stikke herfra. Livet i Moshi er fantastisk, skulle gjerne vaert her lengre enn tre uker. For det foerste, Foot2Afrika er en utrolig bra organisasjon, som tar imot voulenteers fra hele verden og plasserer dem paa forskjellige prosjekter. Man kan jobbe paa barnehjem, jobbe for et woman empowerment prosjekt, plante traer for et conservation project og mye mer. Men det beste med organisasjonen er at man bor som en familie paa hostellet deres, og spiser frokost og middag sammen. Man foeler seg inkludert fra dag 1, og alle er kjempehyggelige. Fram til i gaar har vi bare vaert 5 voulenteers, Olga fra Spania, Sabine fra Tyskland, Deb fra USA og Rashid fra Tanzania. I tillegg kommer Msafiri og Sarafina som lager mat til oss, Johnson som er leder for hele sulamitten, pluss en haug med folk som er innom med jenvne mellomrom. Natt til i dag kom det 18 nye ungdommer fra Irland, saa naa blir det folksomt rundt muddagsbordet. I ukedagene jobber jeg paa et barnehjem som heter Children of Destiny, fra 08.00 til en gang mellom 14.00 og 17.00. Det gaar nesten ikke aa sette ord paa hvordan det er aa jobbe der, bortsett fra at det er en opplevelse for livet. Barna er fantastiske, smarte og morsomme, men de har opplevs saa mye, og tilstanden paa barnehjemmet er ikke optimal. De lever paa donasjoner fra lokalmiljoet, de fire ansatte jobber frivillig og har ikke faatt loenn de 4-5 maanedene barnehjemmet har eksistert. Likevell sier de at det viktigste er at barna faar gaa paa skole. Derfor oensker jeg aa finne noen fine folk som kunne vaere villige til aa sponse utdanningen til et barn paa barnehjemmet. Det er snakk om 3-4 tusen kr i aaret, og det er 7 aar med grunnskoleutdanning. Kommer mer informasjon om dette prosjektet naar jeg kommer meg hjem til Norge, men naa er det ihvertfall skrevet ned, saa det blir noe av det. Skal til barnehjemmet i dag for aa ta bilder av barna, som eventuelle sponsore skal faa, og paa fredag besoekte jeg skolen de skal gaa paa, og fikk informasjon om skolepenger og om hvordan pengene kan overfoeres. Hvert barn faar en educational account, saann at pengene blir brukt paa akkurat det. Som sagt, mer informasjon kommer, men tenk paa det :) For oss er det ikke mye penger (ca like mye aa betale som de som har et fadderbarn gjennom Plan ol), men for disse barna er det saa utrolig viktig. De har ikke noe annet sikkerhetsnett, ingen familie de kan lene seg paa.
Ellers er Moshi mye roligere og oversiktelig enn Dar es Salaam, og det er mye mindre luftfuktighet. Takk gud for det! Her slipper man aa renne vekk bare man beveger seg ut doera. 17. mai ble tilbrakt i denial, valgte aa unngaa aa tenke paa Norge saa mye som mulig. Tar det heller igjen til neste aar. I helgene har jeg vaert hos en taylor og faatt sydd kjoler, rusla rundt i Moshi Town , hengt med folkene paa hostellet, og vaert paa fjelltur ved foten av Mount Kilimanjaro. Naar det er finvaer kan man se fjellet fra hostellet, og jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette om det fjell, men det er et utrolig vakkert syn. I gaar var vi invitert i bryllup, og det var en fantastisk opplevelse. Blir stadig imponert over dansinga til folkene her, til og med de gamle besteforeldrene til brudeparet rista paa rompa som bare det! Mye synging og dansing, men det morsomste var naar brudeparet skulle kutte i det som hjemme ville ha vaert ei kake. Her kom det nemlig en hel, grilla geit rullende inn paa et bord, som de kutta i og mata hverandre med. Tips til Marte og Vidar? Til slutt, gratulerer med dagen til Sigridmor som fylte ett aar i gaar! Suss og klem fra tante Maren.
Savna daakker alle! :)
-Maren

søndag 22. mai 2011

Bryllup


For en uke siden ble jeg invitert i bryllup. Allison, min amerikanske venninne, trengte en date til et bryllup hun var invitert i. Vi ble hentet av brudgommens far klokka tolv, og han hadde det travelt med å komme seg hjem. Vi fikk servert drikke, og bedt om å sitte å vente til bryllupet startet. Vi tenkte det var snakk om en time eller så, men etter hvert gikk det opp for oss at bryllupet faktisk ikke starta før fire. Fikk litt noia av tanken på å sitte i en stol i fire timer og ikke gjøre noe, men heldigvis er Allison veldig trivelig, vi fikk servert mat og bretta servietter, så alt i alt var det noen hyggelige timer. Det beste med hele denne historien er det faktum at når vi ankom kirka gikk det opp for oss at bryllupet faktisk skulle holdes i universitetskirka, ca 500 meter fra hallen vår, så vi kunne egentlig bare ha gått dit kvart på fire.

Bryllupet var uansett artig, og alt i alt var det verdt ventetiden. Det var "samlebånds-bryllup" med tre bryllup på en gang, det var festlige kjoler, og kul musikk. Selv om vi ikke forsto et kvekk, var det en artig, vellykket dag.

torsdag 19. mai 2011

17. ma-i er vi så glad-i



Mens Jon Harald befinner seg et sted mellom Dar es Salaam og Cape Town, og mens Maren redder barn i Moshi, feiret jeg og Sigrid 17. Mai 2011 i Dar. Aldri har jeg følt mer glede over 17. Mai (som for en gangs skyld ble feiret i snø-frie omgivelser). Aldri har jeg følt meg mer nasjonalromantisk i min hvite og røde sommerkjole og 17. Mai sløyfe. Og aldri har vi vært med på mer tradisjonell 17. mai feiring enn denne. Alt ble holdt på ambassadens residens på Msasani. Vi gikk i barnetog, sang "Ja vi elsker", "Kongesangen", "Norge i rødt, hvitt og blått". Vi fikk servert gilde pølser i brød/lompe, vafler med jordbærsyltetøy, Idun ketchup og sennep, gravet og røket laks, fenalår, boller, kaker, you name it, we had it. Kunne ha grått av glede når jeg satt med mitt overfylte fat. Det ble, tradisjon tro, holdt tale av en av ungdommen, ambassadøren holdt tale, et barnekor sang, klarinetten var sur. Alt var som det burde være.
På kvelden var vi invitert på 17. mai mottakelse for de voksne. Det var mer formelt enn vi hadde tenkt oss, så vi følte oss kanskje litt lite pynta når vi ankom. Men med sang, musikk, taler og gratis mat og drikke følte vi oss snart hjemme. Det var utrolig hyggelig å prate med andre norske og vi fikk oss noen nye bekjente. Det er mange flere norske i denne byen enn den har godt av!

Uansett, håper alle hadde en super 17. Mai, uansett hvor de befant seg. Gratulerer med dagen Norge og Alle Nordmenn. Ja, vi elsker fortsatt..

onsdag 18. mai 2011

Nå blir jeg visst borte igjen

I morgen tidlig reiser jeg til Arusha for å besøke Masaiene, Bushmen og Datoga.
Les om disse på www.busaraproject.org.
Komme tilbake til Dar rundt 27. mai.

Skal oppdatere etter turen, tar ikke med pc'n.

Sigrid

mandag 16. mai 2011

Påske i Sør-Afrika




Mens Maren koste seg med venninner og Sigrid koste seg med kjæreste, dro jeg til fremmede i Sør-Afrika. Det ble en awesome opplevelse. John er min tantes eks-kjæreste, familieforholdene i Lillevik/Williams familien er ikke noe å kimse av. Han bor med kona Sonya, og med jevne mellomrom er Vincent, Ross, Sean og minstegutten også i huset. Det var rimelig fullt hus på et tidspunkt. Jeg ble i alle fall ønsket velkommen som en long-lost cousin, og storkoste meg:

- Toast til frokost
- Frokostblanding
- Kinamat
- Løvepark
- Elephant sanctuary
- Konsert
- Marked
- Swahili-kjøpslåing i Johannesburg
- Kyllingpai - namnam
- Braai (South African Barbeque, yummy!)
- Påske-egg jakt
- Soling
- KALDT, Johanneburg e KALDT
- Søndagslunsj med inkluderende fotballkamp og fotoshoot

Gleder meg allerede til å reise tilbake og treffe John med familie igjen, bare tre uker til neste Sør-Afrika trip. Men først er det 17. mai, hurrahurrahurra.

søndag 15. mai 2011

Hva som skjedde med pengene dere gav

Hei!

Nå er det vel kanskje på tide at jeg også oppdaterer denne bloggen litt, i og med at det er 2,5 mnd tiden sist. På denne tida har det skjedd mye, så tror jeg får ta dette litt i etapper.
Først har jeg lyst til å skrive om hvordan det gikk med pengeinnsamlingen til Gongo La Mboto, for dette skylder vi alle dere som gav bidrag! Vi fikk inn i overkant av 10.000,-! Dette er kjempebra, og igjen; TUSEN TAKK!

Det vi bestemte oss for å gjøre med pengene, var å kontakte de som var ansvarlige for hjelpearbeidet ved Gongo La Mboto og spørre hva det var behov for, for deretter å kjøpe inn div. utstyr og mat for halvparten av pengene og gi resten som pengedonasjon. Ansvarlig for hjelpearbeidet fortalte oss at det var behov for det meste av hverdagsvarer som ris, mel (til å lage ugali), sukker osv... I tillegg var det også behov for medisiner. Det vi endte med å kjøpe var:

- 300 kg ris
- 300 kg ugali-mel
- 140 kr sukker
- medisiner (antibiotika, smertestillende, influensamedisin/vaksiner, medisiner mot dehydrering +++ )

Vi hadde ca. 2.000,- å bruke på medisiner, og det var helt utrolig for mye vi fikk for den summer. Det ble til at vi fylte to STORE esker. Man kan jo spørre seg om det er lovlig å kjøpe så store mengder medisiner på en gang for enkeltpersoner, men dette var visst ikke et problem. Tilsammen brukte vi i overkant av 5.000,- (1.500.000 tanzanianske shilling) - da fikk vi altså 760 kr matvarer og masse medisiner. Da hadde vi ca. 5.000,- igjen som pengedonasjon (1.200.000 tanzanianske shilling - mye morsommere tall!)

Vi gav disse matvarene og pengene i samarbeid med studentorganisasjonen (DARUSO) her på universitetet, så vi var en hel liten delegasjon som dra avsted til Gongo La Mboto. Maren, Jon Harald, Sigrid og en god gjeng fra Daruso-styret. Det viste seg at det skulle foregå riktig så høytidlig, og at donasjonen skulle overrekkes til selve District Commissioner, ansvarlig for bydelen Gongo La Mboto.
Vi kom fram, og det var flere ulike grupper som hadde møtt fram for å gi sine donasjoner, blant annet en gruppe politikvinner og militæret, som kom med klær og mat. Så da var det bare å stille seg til å vente på at District Commissioner skulle nå fram til oss. Greit nok at det skal være formelt, men full presse da gitt! Jaja, da var det bare å forberede seg på å skulle på riksdekkende TV.

Etter den formelle biten, ble vi tatt med rundt for å se på området. De fleste er nå flyttet "hjem" og bor i telt ved siden av det som en gang var husene deres. Vi fikk blant annet se et hus som var fullstendigsammenrast, og familien som bodde der bor nå i telt ved siden av. Familien hadde rømt fra huset under eksplosjonene. Vi ble fortalt at det dessverre var en annen familie på 4, som hadde søkt tilflukt i dette huset under ulykken. Huset ble truffet av en rakett, og da det raste sammen veltet en hel vegg over familien. De hadde ropt om hjelp, men det var ingen som hadde turt å stoppe for å hjelpe. Det gjalt rett og slett bare å løpe for livet. Da eksplosjonene hadde roet seg og noen dro tilbake for å prøve å få de løs, var de allerede omkommet... En av de mange tragiske historiene fra ulykken.

Deretter dro vi til en skole som fungerte som hovedkvarter for matforsyningene, for å gi det vi hadde kjøpt. Godt å se at det er mange som vil hjelpe, for det var kommet inn mye! Der gav vi fra oss maten, og medisinene - men disse skulle sendes videre til legestasjonen.

Det var mange som var imponert over våre gavmilde venner og familie! Dere skal være stolte over innsatsen. Det er virkelig sant at alle monner drar, det ble jo 10.000,- til slutt - 740 kg mat og en masse medisiner! Tenk på det, dere!

Vel, siden vi hadde siste eksamen på fredag, og det nå offisielt er sommerferie, skal jeg være flinkere til å få oppdatert denne bloggen litt. Men nå er det nok for i dag.

Sigrid

lørdag 14. mai 2011

Post-eksamensstress


Siden Maren nå har lovet at vi skal blogge hver dag (true story), så må jeg vel prøve å leve opp til løftet. Endelig er eksamen over, og nå er det ferie. Sjokkerende nok gjør jeg akkurat det samme etter siste eksamen som jeg gjorde før siste eksamen; ser film, leser skjønnlitteratur, spiser mat, drikker diverse skumle drinker (cheeseballs included), hører på musikk. Ingen pensumlesing. Vet ikke hvordan, men all ikke-lesinga har visst lønnet seg, for jeg fikk B+ på min første eksamen. How did that happen?
I alle fall, livet er godt, sola skinner, ingen forelesninger og på tirsdag skal Sigrid og jeg på ambassaden og ferie 17. mai. Gleder meg. Her er en 17. mai kollasj fra i fjor, som nominert til verdens beste 17. mai. Så får vi se om 17. mai i Tanzania kan leve opp til fjoråret.

Tuddelu

onsdag 11. mai 2011

Snart ferdig



Eksamensuka er noe dritt, uansett hvor i verden man er. I skrivende stund er jeg ferdig med tre av fire eksamener, og begynner å bli LITT lei. Heldigvis er det over på fredag, skal bli godt med 4-5 måneder med sommerferie. Ahh..

Siden sist har Ayla forsvart Norges ære under Nordic Sports Day, og Norge vant selfølgelig i fotball både på gutte- og jentesiden. På kvelden var det middag og fest på Thai Village, med sykt mange nordmenn. Veldig rart. Vi måtte bare dra videre til et annet utested, takla ikke at alle skjønte hva vi sa! Neida. I går var vi å spiste på Addis in Dar, en SJUKT bra etiopisk restaurant, for å feire at amerikanske Jennifer fylte 21 år. Hurra for det!
Siden det er eksamenstid har vi selfølgelig også
*Vært alt for mye på byen
*Spist alt for mye sjokolade
*Lest alt annet enn pensum
*Vært alt for mye på kino
*Lastet ned alt for mange filmer
*Klagd over at vi MÅ lese til eksamen
*Lest litt til eksamen
Det er en litt annen standard på eksamenenenene her i Dar. På tirdag hadde vi eksamen i African Philosophy, og da satt vi rundt skrivebordet til foreleseren, på kontoret hans. Classy. Og i dag skulle jeg egentlig ha eksamen fra 9 til 11, men fem over 8 får jeg beskjed om at den vist begynte klokka 8 istedetfor. Awesome!




På søndag flytter jeg ut av rom 793, floor 7, block E, hall 3, og setter meg på bussen til Moshi. Skal jobbe frivillig på et barnehjem i 3 uker, og jeg grugleder meg VELDIG. wwww.foot2afrika.com, folkens! Jon Harald drar nedover mot Sør-Afrika, igjennom Zambia, Mosambique osv, mens Ayla og Sigrid blir igjen i Dar. De skal reise litt rundt i Tanzania, men det kan de få blogge om selv. Nå når eksamenene er ferdig har de sikkert tid til å oppdatere bloggen hveer dag. True story. Men kulest av alt, fra 8.-22.juni har vi leid bil i Sør-Afrika, og skal bruke to uker på å road trip'e der nede. Kor kult ekke det. Gleder meg som en unge!
Og forresten, nå har vi ikke hatt vann siden lørdag, selv om det ser sånn her ut ihvertfall en gang per dag. Æ skjønna ikke.





















Suss, Maren

mandag 2. mai 2011

Eksameneksameneksameneksameneksameneksamen

Eksamen. Vi er opptatt med skippertak og kveldsjobbing. Vi lover å komme sterkere tilbake så snart eksamen er ferdig. Da kan vi fortelle om ferier i Sør-Afrika, kommende 17. mai feiringer og planer om back-packing. Hurra

tirsdag 26. april 2011

Påska 2011 - Maren


Også kjent som ferien da vi ble sterkt religiøse, skiftet etnisitet og ble giftet bort til indere. Fredag 15. landet Jemima, Wp, June og Æssa i Dar og ble møtt av 30 varmegrader og store mengder gledestårer. Etter det gikk det bare en vei, oppover. Tror ikke jeg har ledd og kost meg så mye siden..aldri ! Vi har rett og slett kost oss glugg ihjel. Mengden internhumor nådde stadig nye høyder, en liten advarsel til de som kunne tenke seg å henge med oss i fremtiden. Det kan komme til å bli kjedelig. I ca to uker før jentene kom hadde det regnet hver dag, og jeg var en smule bekymret for at ferien kom til å bli en heller våt affære. Men, neida, gud var på vår side. Første kvelden hadde vi nemlig en kort innføring i swahili, og favorittordet ble fort Mungu (Gud). Med vår tørre og gode humor (som en hvitvin) florerte uttrykk som «Herremongo!» og «Mongo er god» resten av tida. Vår tro ble styrket da det ble fantastisk vær store deler av ferien, så nå er vi offisielt omvendte. Amen. De første dagene var vi i Dar og på Bongoyo Island, før vi tok båten til Zanzibar. Her var vi noen dager i Stone Town, før vi avsluttet ferien med to dager på stranda i Kendwa. Det er alt for mye å fortelle, så her kommer ferien i stikkordsform, og litt hulter til bulter. (hva i alle dager betyr egentlig hulter? Og bulter, forsåvidt? Norsk ass.)

*Jeg fikk pakke med Freia påskeegg, smågodt, kvikk lunsj, Hapå, Nugatti, leverpostei og knekkebrød. (!!!<3<3<3!!!)
*Late dager på stranda, med innslag av Baywatch og bikinibilder til neste års FHM-kalender (Gled dåkker)
*Shopping på Mwenge og Zanzibar, med til dels heftig pruting
*Karaoke (herreguud.)
*Vannpipe
*Tidenes villeste bajaj-tur som inkluderer June halveis på vei ut i en sølepytt, sjåfør som ler rått når man ber han om å kjøre saktere, Maren: Går det bra? Æssa: Helvetteeeee.....
*Sol, sol, sol, og litt regn
*Spice Tour på Zanzibar, med tur til en krydderplantasje.
*Guida tur i Stone Town
* Mye jamjam (skål på Masai-språk)
*Omvisning på Hall 3 og campusen til Univeristy of Dar es Salaam
*Tidenes beste indiske restaurant
*Språkskillsene til June. «Eeh, hanasami, tunalesa wipa?», som skulle være Samahani, tunaweza lipa (Unnskyld meg, kan vi betale)
*Tidenes styggeste, og beste drinker
*Michael Jackson, kjæresten, hoppeoversøylemannen, Mama and Papa
*Alle har lest «Feit» av Kristian Fjellanger
*June aka Leader of Laughter
*Besøkt den anglikanske kirken og det gamle slavemarkedet i Stone Town
*ENORME skilpadder på Prison Island.
*Æssa en sen lørdagskveld/tidlig søndag «Vent litt, æ må ta på mæ brillan, æ ser dobbelt!»
*Wp ble solbrent, hovnet opp i ansiktet og ble tatt for å være japaner.
*Chocolate and banana pizza (<3<3<3) på nattmarkedet i Stone Town
*Høylytt fliring på nattmarkedet (where you guys there last night? I tink I heard you)
*Mann i 40årene til samtlige «I want to dance with youu..»
*Den indiske gutten som ville bli med inn på mitt og Æssa sitt rom i Kendwa. «Just 15minutes! Nothing will happen, I plomise» Nei, men da så.
*Stakkars selgern som fikk en kraftig øyeskade etter June tok bilde med blits. Egentlig måtte vi gi han 30 000 tsh for en legetime, men vi slapp heldigvis unna....
*Planlegging av fremtiden. Minst to og to må få barn samtidig, og avkommene skal selfølgelig være bestevenner. Hallo.
*På båten tilbake til Dar ble alle sammen sjøsyke (her snakker vi å sitte klar for å springe til rekkverket), sannsynligvis guds straff etter all den syndige dansinga natt til søndag.
*Ferien ble til slutt hedret med et siste måltid bestående av croissanter, is, banansplit og brus på flyplassen




Æ e så glad i dåkker :)
-Maren

tirsdag 5. april 2011

Hard på blogginga



Jeg og Ayla er så sykt glad i å blogge så vi skrev begge et innlegg om helga. Her kommer mitt, husk å lese Ayla sitt under også!

Kjerringøy kan ta seg en bolle, Zanzibar er den nye øya å dra på helgetur til. Etter vi fikk oppholdstillatelse i Tanzania gir det en utrolig tilfredstillelse og gå igjennom immigration på Zanzibar. «Hey you!» roper vaktene etter oss når vi går bestemt forbi turistvisumbodtingen (jada, norsken er i stadig forfall), men da kan vi bare vifte med Permit C'en og sprade stolt videre. «No,no, we are residents of Tanzania!» Knis. Det er de små tingene i livet altså. På torsdag var vi på besøk hos familien Ayla bodde hos da hun var her for to år siden. Utrolig koselige mennesker, og veldig morsomt å få se hvordan vanlige folk bor her. Det setter ting i perspektiv å komme så nært innpå en muslimsk familie. Når jeg ser muslimske jenter i Norge, ser jeg på en måte bare religionen. Men, da vi hang med jentene i familien gikk det opp for meg at de, merkelig nok, bare er vanlige jenter, akkurat som oss. De har faktisk interesser og meningen utenom det religiøse, selv om de går med et religiøst hodeplagg. Jøss. På fredag tok de oss med til en som selger kangas, og da fikk vi kjøpt kanga og skjerf til lokal pris (4000tsh) og ikke mzungu-pris (10000tsh) Herlig! Resten av fredagen hadde vi en heftig shopping spree, der vi kjøpte litt gaver til familie og mange gaver til oss selv. På en curio shop fant vi en quaffle. (Herregud, JAAA, det E ekte!) Hvis du ikke vet hva en quaffle er, bør du skjemmes litt og så lese Harry Potter ASAP. Lørdag dro Ayla til Kendwa sammen med finnene og amerikanerne og tyskerne, mens jeg ble igjen i Stone Town. Alene. He-re-gud. Neida, var helt supert, folk oppfører seg så veldig annerledes mot deg når man er alene. Siden jentene kommer snart ville jeg bli bedre kjent med Stone Town, finne ut hva som er verdt å se og gjøre. I tillegg har jeg en indre drøm om å være en sånn person som tørr å reise rundt alene og være tøff og kul og sånn. Møtte masse fantastiske folk (og et par slitsomme som tenkte at siden de ikke hadde noe annet å gjøre, kunne de likså godt bare følge etter meg hele dagen) Møtte jeg en fisker fra Pemba, to gutter som snakket om hvor viktig det var å elske alle mennesker («If my enemy comes and says that he is going to beat me, I will just say I love you, man!») og en selger som ga meg gratis sjokolade. (Marry me?) Gikk på museum, besøkte ei kirke, kjøpte vannpipe og hadde det generelt særdeles kult. Fiskeren fra Pemba tipsa meg om en veldig bra lokal bar der det skulle være danseoppvisning, men etter det ble mørkt feiga jeg ut, og satt heller på hotellet med gratis sjokolade og gratis nett. Får være tøff og kul og sånn neste gang sjangsen byr seg.
På båten tilbake til Dar diskuterte jeg og Ayla fremtiden, og kom fram til en fantastisk plan. Etter Ayla er ferdig med studiet Human Resource Management og jeg har tatt en master i svada, skal Ayla starte en egen NGO (Non-Governmental Organisation), og jeg skal være ansatt. Den skal hete «My name is not Mzungu!», og skal jobbe for å bedre rettighetene til hvitinger i Tanzania. Ah, endelig skal drømmen om å redde verden gå i oppfyllelse! Bi bra.

mandag 4. april 2011

You might have a big house and fancy car, but we have Zanzibar!



Det fine med å bo i Dar es Salaam er at Zanzibar bare er en liten båttur unna. Derfor tok jeg og Maren båten over for å tilbringe en langhelg på den herlige øya. Første dagene ble tilbragt i Stone Town. Vi var nemlig invitert til min gamle Gecko-vertsfamilie. Det var fantastisk hyggelig å treffe dada zangu (mine "søstre") og mama yangu (min "mor"). Det var herlig å banke på døra i Gizenga street igjen og komme inn i stua hvor jeg og Hannah bodde i tre uker. Alt var som før, annet enn fargen på veggen, og hele huset lukta minner og good times.

Lørdan ditcha jeg Maren i Stone Town og stakk til Kendwa med diverse finner og amerikanere, to dance the night away. Her ble det desverre ikke (eller ikke) tatt noen bilder, men skal gi noen stikkord, så kan dere tegne deres eget bilde:
Sol, strand, sand mellom tærne, pizza, øl, vin, Konyagi (The spirit of the nation), midnattsbad, dans, nattmat, volleyball og fotball - i kjole.

Søndag var vi tilbake i Dar, noen mer slitne enn andre.

Må også nevne at Sigrid var syk, og ble derfor igjen i Dar. Pole sana.

Nå venter en helvetesuke med fire prøver, et essay og diverse readings. Wish me luck!

søndag 27. mars 2011

Kenya - part 2

Mens vi var i Kenya var jeg og Maren var i Kisumu og besøkte fadderbarnet mitt, Joseph
Det var en sterk opplevelse. Jeg er fadder gjennom PLAN, som arrangerte besøket. Fra vi ankom Kisumu til vi dro, ble vi tatt vare på av PLANs ansatte. Vi fikk omvisning på PLANs kontor. PLAN i Kisumu jobber med 10100 barn i området rundt byen. Dette betyr at mange landsbyer får hjelp fra PLAN.

Vi kjørte til en liten landsby en time utenfor Kisumu. Veien var sliten og humpete, og landskapet var som det Afrika vi ser på tv.
Hverken Maren eller jeg visste helt hva som ventet oss, så det var vanskelig å tro at velkomstkomiteen som møtte oss utenfor Josephs skole var til ære for oss. Alle barna på den lille skolen var stilt opp og hilst oss med sang og rim.
Vi fikk en omvisning på skolen av de ansatte. Skolen er frivillig drevet, for nursery schools ikke er støttet av myndighetene i Kenya.

Både jeg og Maren synes det var vanskelig å takle situasjonen da vi skulle møte Jospeh. Foran alle ble han dyttet fram av skolens patron, og han var helt på gråten. Jeg synes det var litt ekkelt at en liten gutt skulle bli tvunget til å hilse på (hvite) fremmede foran hele skolen, uten foreldre eller søsken tilstede, samtidig var jeg smertelig klar over at det var jeg som hadde bedt om å få møte ham. Han virket helt fortvilet da han ble plassert i bilen for å bli kjørt hjemover. Det er nok ganske sannsynlig at han ikke har kjørt bil før.

Hjemme hos Joseph ble vi mottatt av hele familien og den utvidede familien. Det var over ti mennesker i huset for å møte oss, med barn, barnebarn, bestemødre og fedre, søskenbarn og lærere. Vi ble servert te og nøtter, all slags kjøtt og ugali. Det er fantastisk rørende å møte mennesker som har så lite men alikevel er så fantastisk gavmilde og gjestfrie. Det ble holdt flere taler om hvor fantastisk det var at vi var kommet på besøk og at vi hjalp samfunnet rundt Joseph gjennom PLAN.

Jeg og Maren hadde kjøpt gaver vi hadde med oss; sukker til Mama, tegnesaker til Joseph og en fotball. Det var nok fotballen som skapte mest glede. Det var nemlig først når vi begynte å spille fotball at Joseph smilte. Det samla seg etter hvert en hel gjeng unger som ville spille fotball med oss, wazunguer. Når vi kjørte avgårde tilbake til Kisumu smilte han fortsatt.

Vi ble sluppet av på flyplassen, og når vi satte oss ned med hver vår Fanta, var vi helt tomme og alt for fulle på samme tid. Så mange inntrykk, samtidig som hodet ikke helt vil ta inn over seg all urettferdigheten vi har sett.
Det var altså to slitne piker som ankom Nairobi onsdags kveld.

Både jeg og Maren er enige om at neste gang vi er i Kenya (og det blir en neste gang, det MÅ bli en neste gang), så skal vi igjen besøke Joseph. Det gir en helt ny mening å betale de 250 kronene i måneden når jeg vet hvor og til hvem de går. Så til alle der ute som noen sinne får muligheten til å besøke sitt fadderbarn, gjennom PLAN, SOS Barnebyer, UNICEF, eller Redd barna - gjør det, det er verdt så utrolig mye i inntrykk og minner.



lørdag 26. mars 2011

Kenya

Det er alltid like kjipt å begynne på skolen igjen etter ferie, selv i Afrika. De siste ti dagene har jeg og Ayla vært i Kenya, på besøk hos onkelen og tanta mi. Det var rimelig herlig, bare hør: Varmt vann i dusjen! Dyne! Mat som ikke er frityrstekt! Mamma! Pappa! Freia påskeegg!!! Hva mer kan man ønske seg? Dagene brukte vi til å henge med familien, slappe av, gjøre litt skolearbeid og spise på den Libanesiske restauranten til onkelen min. Ellers var vi ute på byen et par ganger sammen med søskenbarnet mitt, og det var en meget morsom opplevelse. Etter å ha sett fantastiske Marsha riste på rompa som en gud, spurte jeg om ikke hun kunne gi oss et crash course. Det kunne hun selvfølgelig, selv om det viste seg at det tok litt tid å løse opp stive, norske hofter. Men, etter et par (trefirefemseks) øl ble vi veeldig flinke, og minst like gode som de andre. Jeg var støl i mange dager etterpå.

På onsdagen var vi i Kisumu og besøkte fadderbarnet til Ayla. En helt fantastisk opplevelse, så fantastisk at den får et eget blogginnlegg. Siste helga dro vi til Lake Naivasha, et nydelig område en time utenfor Nairobi. Her bodde vi et svært luksushus i et svært luksusområde. Virkelig en annen verden. Likevel var det utrolig deilig å være der et par dager, spesielt siden det ble litt kaldt på kveldene, og man kunne legge seg under ei varm dyne mens det regnet utenfor. Nesten som å være i Norge jo! På tilbaketuren til Nairobi så vi giraffer, sebra, gaselle, vortesvin og aper. Det er på tidspunkt som når det rusler en giraffamilie forbi at det virkelig går opp for meg at vi bor i Afrika. Sjuke greier. Som avslutning på ferien hadde jeg og Ayla sjokoladeorgie bakerst i flyet (Den hadde jo bare smeltet i Dar, hallo.) Nå blir det noen intensive uker med skolearbeid fremover, og så er det plutselig påske og besøk! At vi begynner eksamener rett etter påske gidder jeg ikke tenke på akkurat nå. Skippertaksmetoden har da alltid vært min favoritt, ingen vits å endre på det.
Ps: Nå skulle jeg egentlig springe på forelesning, men så fikk jeg denne meldingen fra professoren. «I am not sure but I think people feel still the holiday mood» Love it!
Maren

onsdag 9. mars 2011

Party like it's your birthday..



Pappas lille store kvinnedagsgave er blitt gammel! Hjelp! Heldigvis har jeg gode venner som gjorde den vanskelige overgangen fra 21 år til 22 litt lettere.

Det er fantastisk hvor mye glede jeg enda finner i det å ha bursdag. Gleder meg enda, om ikke like mye som før. Lå spent å venta i en halvtime mens Maren snek seg opp og inn til Sigrid for å fikse noe hemmelig. Jeg hadde fått streng beskjed om å ikke stå opp før jeg ble vekt, jeg måtte tilogmed ha dopass for å få gå på toan.

Etter en stund kom de valsende og syngende inn, med nabo Jackie og Queen på slep, med et fat med sjokomuffins (hjerte), med lys og alt! Jeg klarte å blåse ut alle lysa, ingen kjærester på meg. Pole sana. Jentene hadde ordna piknik-frokost på Sigrid sitt rom, med frukt og grønt og grove rundtstykker med tilhørende nugatti, leverpostei, makrell, skinke og Nora syltetøy. Sjelden har jeg fått så mye lykke på flaske, boks og tube.

Ergerlig var det at jeg hadde muntlig på kvinnedagen, men passende nok at den omhandlet feminisme i Afrika. Det gikk forøvrig superbra, og jeg kunne med god samvittighet ta meg fri resten av dagen. Jeg gjorde ingenting annet enn å sove og spille roller coaster tycoon (i likhet med veldig mange andre dager her i Dar).

Jeg, Sigrid, Maren og Jon hadde lagt en lur plan for kvelden. Vi skulle nemlig på 81 steps, en restaurant vi fant i Lonely Planet - Tanzania. Der skulle vi spise arabisk-marrokansk-swahili cuisine, man satt på gulvet på puter, og alt spises med hendene. Eksellent tenke vi, og kasta oss i en Bajaj. Den gang ei. Restauranten eksisterte ikke. Selv ikke betjeningen på hotellet hvor 81 steps angivelig lå visste om restauranten. Mystisk.

Men det ble Thai Village i stedet, noe som ikke kan slå feil. Der har de trossalt verdens beste green curry (sorry Thai i Vardø, dere er grust). Det ble en kjempekoselig middag med latter, øl og mat. Desserten måtte vi ta desserten på Mlimani, siden de ikke hadde dessert på Thai Village. På tur dit skremte vi Bajaj-sjaføren med allsang type; Norge i rødt, hvitt og blått, Det kommer en dag i morgen, Reach for the stars, It's a hardknocked life for å nevne noen. Jon unnskyldte seg flere ganger til sjåføren for vår utagerende oppførsel. Oh well, what's life without a song?

Kveld ble avsluttet med elendig is på Mlimani, men da vi fikk sitte ved Mlimanis høyeste bord med de minste stolene de kunne oppdrive, ja da gikk det bra.

Alt i alt har jeg hatt en helt herlig bursdag, med en helt herlig gjeng og livet har sjelden vært bedre.

Tusen takk for alle hyggelige hilsener og stor klem fra meg til dere.

mandag 7. mars 2011

"Du lovte meg en ring fra Zanzibar.."




We're back, nå enda en nyanse brunere!
Torsdag dro jeg, Sigrid og Ayla sammen med Raymond til en organisasjon som heter Dogodogo. De driver et senter der gategutter får opplæring i lesing og skriving, i tillegg til jobbrettet opplæring som snekring, sying, carpentry og film. Filmopplæringa er det faktisk ei norsk dame som driver, og hun hadde besøk av tre norske mediastudenter som var der for å hjelpe til. Alltid like trivelig å møte fedrelandsvenner. Vi ble vist rundt på området, hilste på mange av de som bodde der, og fikk se en fantastisk danseoppvisning som fikk meg til å skjemmes over at jeg noen gang har bevegd meg ut på et dansegulv. De guttene hadde vunnet dansefeber/so you think you can dance/skal vi danse/landskappleiken ANYTIME. Uansett er det en helt fantastisk organinsasjon, som gjør mye for mange. Om du vil lære mer om dem, gå til http://www.dogodogocentre.org

Så kommer vi til helga dere, HELGA (som i weekend, ikke jentenavnet. Om noen lurte) Siden vi fikk permit C på(Oppholdstillatelse i Tanzania, wuhu!) torsdag tenkte vi, hvorfor ikke dra en tur til Zanzibar? Vi kunne ikke komme på en eneste grunn til ikke å dra, så jentetur til Zanzibar var ganske raskt et faktum. Fredag hang vi rundt i Stone Town, møtte Audun fra Bodø, røyka en særdeles dårlig vannpipe, spiste kinamat til den store gullmedaljen, og hadde det generelt helt ok +. Apropos gull, jeg kan ikke beskrive hvordan det smerter meg at jeg ikke fikk sett Johaug og Nordtug gå femmila. Dæveeeeeeen. Takk gud for NRK nett-tv, neste gang vi drar på Hilton er det ingen tvil om hva jeg skal bruke gratis nett til! Hvor var vi. Jo. På kvelden dro vi til Kendwa, also known as paradis. Jeg sier som Sigrid, fy for dæven så fint det var! Kan ikke beskrives med ord. (Men bildene kan kanskje gi en liten indikasjon) Har du litt tid og mye penger til overs, DRA DIT. Ingen tvil om at jeg og bodøjentene mine skal dit i påska! Gleed dåkker. Lørdag lå vi som noen slakt på stranda hele dagen, leste litt pensum og bada når det ble for varmt. Igjen, helt ok +. Etterhvert kom Salla, Katariina og Alika dit også, for på kvelden var det Full Moon Party. Høres en smule suspekt ut, men det var veeldig god stemning. 90-talls hit'er på rekke og rad, masse folk og billig øl. Eneste negative var at veska til Ayla ble stjelt, med hennes og min mobil og pengbok oppi, i tillegg til romnøkkelen. Etter litt styr skjønte vi at det ikke var noe vi kunne gjøre, så da bestemte vi oss for å fortsette festen. En av de bedre avgjørelsene vi har tatt, synes jeg. Søndag måtte vi desverre dra tilbake til Dar og skola, selv om vi var skjønt enige om at det beste hadde vært å ha ferie hele tiden. Oh well, på torsdag reiser jeg og Ayla til Kenya i ti dager, så uka blir ikke så veldig ille.
Og forresten; Ayla har bursdag i morgen, hint hint!
Og forresten; Vi har fortsatt samme nummer, selv om vi har nye telefoner. Hurra for det.

lørdag 26. februar 2011

Den store reisen vol. 2


Afrikasekken er på nytt pakket, nå fylt til randen med leverpostei, sjokolade og nugatti. Til tross for, eller kanskje på grunn av omstendighetene har det vært veldig godt å være hjemme. Begravelsen var veldig fin og helt forferdelig, som begravelser pleier å være. Uansett var det trivelig å møte hele storfamilien, ikke ofte alle er samlet. Kunne ha felt en tåre eller femti første kvelden i Norge, da jeg fikk grovbrød med leverpostei til kveldsmat. HerreGUD kor godt. Har fått hengt med Ida, Wp og Æssa (hjertehjerte), kosa med familien, måkt snø og ikke trent eller lest noe som helst. Deeilig.
Gikk også gjennom en eksistensiell krise natt til torsdag. Klokken 03.45 fant jeg meg selv liggende i senga med pc'en på fanget, mens jeg så videoer av Justin Bieber på Youtube. (June! Hjelp!!??) Jeg må seriøst revurdere livet mitt. Forresten er det sykt kaldt her. Skjer med det?
Nå gleder jeg meg masse til å dra tilbake til Dar! Bi godt.

torsdag 24. februar 2011

HVERDAG OG BOMBER

Man begynner å bli vant med å bo i Tanzania, og følelsen av å være på ferie er i ferd med å gå over i vant hverdag. Mener ikke å si at det begynner å bli kjedelig, for det er det på ingen måte. Begynner bare rett og slett å bli vant til dette livet. Det er endel å gjøre i forbindelse med studier, så det går med noen timer til lesing nesten hver dag. Livet på campus kan også være stille til tider, men da gjelder det bare å være kreativ. Jeg har for eksempel laget meg en heklenår av en hårnål (lus), funnet ut at jeg ikke er så verst til å tegne og sydd meg veske for hånd.

Maren er fortsatt i Norge, men vi gleder oss veldig til hun kommer tilbake på søndag. Hun har fått diverse handlelister av oss, så det blir nok en høytidelig åpning av Norges-sekken. Queenmarion hadde et sterkt ønske om Nora Squeezy Jordbærsyltetøy, jeg har ønsket meg heklenål og nugatti mens Ayla har ønsket seg leverpostei og sjokolade. Utrolig hva man får lyst på når man ikke har det tilgjengelig. Jeg spiser jo aldri nugatti ellers.

Hjemlengsel til Norge kommer i form av at jeg stadig har «Norge i rødt, hvitt og blått» eller «Ja, vi elsker» på hjernen. Bortsett fra det, går det overraskende bra. Både ugali og wali går ned som om det skulle vært fersk brød med brunost! (Det der var løgn). Apropos brunost. Man får faktisk kjøpt Tine Brunost her! De kommer i bitte små oster og koster flesk, men det finnes.


Men det er ikke alt som skjer her som er hverdagskost, verken for oss eller de lokale. Forrige onsdag, 16. februar, gikk militærbasen her i Dar es Salaam i lufta. Eksplosjoner spredte seg fra en ammunisjonsbygning til de 22 resterende ammunisjonsbygningene. Det offisielle dødstallet gitt av myndighetene er 47, men alle vi snakker med mener at tallet er mye høyere og at regjeringen prøver å skjule den egentlig sannheten. Over 150 skadede og 4000 ble evakuert. Leste en nyhetssak fra 19. februar, og da var fortsatt 467 barn savnet! Forhåpentligvis er dette barn som kom bort i kaoset og har søkt tilflukt andre steder.

På tirsdag tok Mathias og Sylvanus oss med til Gongo la Mboto for å se på det rammede området rundt militærbasen. Mathias er leder for både den nasjonale studentorganisasjonen og for DARUSO – studentorganisasjonen for Universitet i Dar es Salaam. Sylvanus sitter også i styret for DARUSO. Det var store ødeleggelse på husene i området rundt, og jeg tror ikke vi på langt nær så de verste områdene. Det var godt å ha med seg lokale som kunne kommunisere godt med de vi møtte. Det er helt utrolig at det har så mye ammunisjon lagret så nære så mange mennesker, eller at de har latt så mange mennesker bosette seg så nære militærbasen. Vi så også bomberester som var slenge kilometer unna selve bombesenteret. Mange av de som har fått ødelagt husene sine er flyttet til midlertidige leire, men vi så også folk som bodde i telt utenfor det som hadde vært husene deres. Ayla tok bildene som der kan se her. Jeg spurte om de som har mistet husene side får noen erstatning fra myndighetene, og det får de. MEN ikke på langt nær nok. I går møtte jeg læreren jeg har i Skulptur, og han fortalte at det bare var flaks at han var i live. Han bor nemlig rett i nærheten av militærbasen. Han fortalte om hvordan alle bare var nødt til å løpe for livet, mens hus og folk bare falt sammen rundt en. Dette skjedde også etter at det var blitt mørkt, og han fortalte også at folk løp i tilfeldige retninger, for det var ikke mulig å se hvilken retning bombene og eksplosjonene kom fra. Han veit ikke hvordan han og familien til slutt klarte å komme seg unna.


Bildene av eksplosjonene er tatt fra taket til en av blokkene på universitetet der vi stod og så på. Etter hva jeg har prøvd å se på kartet, er dette ca 1,5 mil unna. Og med tanke på hvor godt det lyste opp og hvor høyt det smalt helt borte hos oss, er det helt vanvittig å skulle prøve å tenke seg hvordan situasjonen var for de som var bare 1-2 kilometer unna.

DARUSO skal sette igang en innsamlingaksjon, noe som vi også har lyst til å bidra til! Disse menneskene har mistet alt de har, og jeg tenker virkelig på hvor heldig og priviligert jeg er som er fra Norge. Skulle noe skje eller bli for ille, kan jeg bare reise tilbake til trygge Norge. Det kan ikke disse menneskene.

Om det er flere som har lyst til å gi noen kroner til arbeidet med gjenoppbygningen av disse områdene, så kan dere sette disse inn på
KONTO : 1203.03.20148

Dette er en egen konto inne på min nettbank som er bare til dette formålet. Pengene vi får inn her kommer vi til å gi til DARUSO eller Røde Kors som også har satt igang hjelpearbeid i forbindelse med ulykken. Så da er det bare å spre ordet!


Det var alt for denne gang, folkens!

torsdag 17. februar 2011

I'm lonely, so lonely, so lonely and sadly alone


I'm lonely, so lonely, so lonely and sadly alone,there's no-one, just me only, sitting on my little throne,I'm the smartest, most clever, most physically fit,but nobody else seems to realise it.When I change the world maybe they'll notice me.But until then I'll just be lonely, oh so very lonely, poor little me..

Okei, kanskje en liten overdrivelse, men eg er einsam. Maren har reist hjem i begravelse og er ikke tilbake i Tanzania før om over en uke.Jeg som trodde det skulle bli rart å bo sammen men noen i et halvt år, opplever nå at det faktisk nesten er skumlere å være alene. Når strømmen er borte på kvelden og jeg er alene på rommet ser jeg voldtektsmenn og spøkelser overalt. Hadde glemt at jeg var mørkeredd.

Her har det ikke vært mye å fortelle om i det siste. Etter demonstrasjonene har det vært mystisk stille på campus. Nesten for stille...Faktum er visst at 1200 elever er utvist fra skolen og bortvist fra campus fordi de lagde bråk. Men disse studentene bråkte ikke fordi de var misfornøyd med pengemangel eller en pengekrangel. Disse studentene (som visstnok var de voldeligste studentene) demonstrerte for å få tilbake en klassekamerat som var blitt utvist. Han var utvist for å levere ut eksamenssvarene til alle elevene. Under eksamen. Where is the justice? Juks er da helt legitimt, samme er vold. Herreminhatt, TIA sier jeg bare. TIA. Eller TIT. Eller TIUDSM. Viktig å ikke generalisere for mye og å trekke alle over en kam.*

Livet har i alle fall vært veldig rolig. Vi har opplevd at endel professorer ringer fem minutter før forelesning for å melde avbud, men som de gode studentene vi er, sier vi ikke nei takk til noen fritimer. Alt er litt i limbo i Tanzania, ingen vet egentlig ingenting sikkert. Et godt eksempel er den muslimske helligdagen som fant sted forrige tirsdag. Ingen var egentlig sikker på om den nasjonale helligdagen i forbindelse med feiringen var tirsdag eller onsdag. Først mandags kveld fikk vi vite at det var helligdag på tirsdag, men fri på onsdag. Folk trengte visst å sove ut etter den store feiringen. Vi hadde forøvrig undervisning begge dagene, vi.

Jeg, Maren og Sigrid har vært i kontakt med Kirkens Nødhjelp (som drives av herlige Gunstein, som åpnet hjemmet sitt for oss da vi evakuerte campus), som har satt oss i kontakt med en kjempekul organisasjon som heter GNRC. GNRC jobber med barn, på tvers av religioner. Utrolig spennende at vi muligens skal få jobbe der en dag i uka. Elizabeth som driver GNRC i Dar prøver å finne arbeidsoppgaver som er skreddersydd til våre evner, kunnskaper og ønsker. Gleder meg til å få vite mer om det!

Når jeg sier det har vært stille og rolig her siste dagene, lyver jeg egentlig litt.Igår, mens vi var ute å spiste, hørte vi fyrverkeri. Som bare kom nærmere og nærmere og etterhvert ble så høyt at selv de ansatte på jobb ble redde. Det viste seg at en "army base" rett ved flyplassen på et eller annet vis var antent, og i løpet av kvelden gikk 23 ammunisjonslagre i luften. Bokstavelig talt. Vi sto opp på taket og så på den røde horisonten og de jevnlige eksplosjonene og bombene som ble kastet flere hundre meter opp i lufta og avgårde. Vi befant oss på lang avstand og var trygge, og med tanke på hvor godt vi faktisk så eksplosjonene vitner om enorme ødeleggelser, over et enormt område. Enda vet man ikke sikkert hvor mange som er døde, men det er minst 17 døde, 145 skadde og 4000 evakuerte, og flyplassen er stengt inntil videre.

Ufattelig tragisk, men dette skjer visst med jevne mellomrom på et par år, etter heftige regnskyll. En bombe går av i lageret, noe som fører til at hele lageret går i lufta, og dette antenner resten av lagrene på basen. Det ufattelige er at de fleste av disse basene visstnok ligger i boligområder, eller i nærheten av hvor mennesker bor og befinner seg (dette er bare ting jeg er blitt fortalt, og ikke noe I know for a fact).
BBC

*For de uvitende: TIA=This Is AfricaTIT=This Is TanzaniaTIUDSM=This Is University of Dar es Salaam

For å ikke avslutte for trist, her er noen bilder fra vår artige evakuering, som ikke på noen måte var særlig dramatisk:

Bilde 1: Bilder fra Bajaj (trehjulstaxi) på vei til Gunstein og Sidsel, våre reddende engler og fra Mlimani City, hvor vi startet på vår evakueringsferd.
Bilde 2: Dette bildet viser hva vi gjorde da vi var evakuerte... Dramatisk og trist å være på flukt for nordmenn i Dar.







torsdag 10. februar 2011

Børshda!




Ah, for en herlig dag å ha bursdag på da gitt! Ble vekt med bursdagssang, og så fikk jeg blåse ut et telys. Jippi! Ayla og Sigrid hadde vært noen luringer og planlagt dagen uten at jeg har fått med meg noen ting. Vi dro til Hilton Doubletree Hotel for å spise frokost, og det var rett og slett DEN BESTE FROKOSTEN NOEN SINNE. Mr Hilton knows how to please a lady. Etter omelett, bacon, pølse, yoghurt, frukt, vaffel og sjokoladecroissant (mih!) dro vi til Norwegian Church Aid. Viktig med balanse i livet vettu. Besøkte en organisasjon som heter GNRC, og de driver med debatter, forum, kunst og kultur, og mange andre prosjekter for barn. Skal få jobbe frivillig der en dag eller to i uka, og det blir sjukt kult. I kveld skal vi ut å spise på kinarestaurant, bare for å gjøre dagen komplett. Tusen takk for alle hilsener, dere er søtere enn amerikanske marshmellows! Minst. <3

Ellers har ting roet seg ned på campus. Må bare beklage all bekymring vi skapte for våre kjære foreldre, det var ikke så ille som det kunne virke som. Det var bare litt skummelt når man ikke skjønner språket, og heller ikke får noe som helst info fra de som liksom skal passe på oss her. Vi har lært, neste gang skal vi ikke si noe før det hele er over. Neida. Kan ikke si vi hadde det så veldig ille da, fikk bo gratis hjemme hos lederen for Norwegian Church Aid her, og hyggeligere folk skal du lete lenge etter! Vi fikk hjemmelaga grønnsakssuppe, sjokoladekake, norsk pålegg, vin (svært så mye mat det ble nå da!), og soverom med arcondition (!!) Satt temperaturen på 21 grader og la oss under dyna. Guuud kor godt.


Siden sist:

-Sigrid har tråkka i en apebæsj (eller banan??)
-Jon Harald stjal tilbake sin egen pengbok fra en frekkas på Dalla'en
-Jon Harald fikk 14 bokser snus, gratis
-Maren, Ayla og Sigrid har hengt på Hilton Doubletree i tusen timer (sånn ca, gratis nett!)

Til slutt vil jeg fortelle om en fin dialog jeg og Jon Harald hadde her om dagen. Jeg hadde vært på Mwenge og kjøpt meg gul haremsbukse, og spurte en smule retorisk
M: E ikke dette den fresheste buksa du noen gang har sett!?
J.H: Jo, du ser ut som en papaya!
Et kompliment nesten på høyde med han som sa «I love your fat face!» Takk for deeet....

Savna dåkker!
-Maren

mandag 7. februar 2011

'Cause this is Africa...

Alt startet i forrige uke. Onsdags kveld var det samlet en gjeng utfor blokka vår, som jubla og ropte mens en holdt en tale. Vi ble fortalt at de var misfornøyde med studielånet de får.

Studentene her får tsh5000 om dagen, noe som tilsvarer 20 norske kroner. Dette skal rekke til husleie, mat, drikke, transport, skoleutstyr og alt annet. Selv med de lave tanzaniaske prisene er ikke dette nok. tsh5000 dekker to måltider i kantina, og to flasker vann. Thats it.

Frustrasjonen over pengemangelen hos studentene har økt siste tiden, og denne uka har det eksplodert. Studentene ønsker minst tsh10.000 om dagen for å dekke sine utgifter. Dette er ikke et urimelig krav, hvis du ser på hva tsh10.000 rekker til. Men dette kravet om en økning av studielånet på 100% er jo egentlig fullstendig urimelig.

Torsdag ble vi fortalt at rundt lunsjtid i kantina kom en gjeng og ramponerte kantina. Alle som satt der å spiste fikk maten sin kastet enten i fanget, eller på gulvet. “Hvordan kan dere sitte her å spise, når vi ikke engang har råd til mat?” var beskjed de fikk.

Torsdags kveld ringte amerikanerne og fortalte at det kom til å være demonstrasjoner på campus, og de kunne bli voldelig, og at vi måtte holde oss inne for vår egen sikkerhet.

Fredag starta med mye bråk og skriking utfor blokka vår. Vi ble fortalt at domentrantene raidet blokkene (utenom utvekslingsstudentene sine) og banket opp de som prøvde å snike seg unna demonstrasjonen. Vi synes det var litt ubehagelig med alle ryktene og folkene utfor blokka vår som ropte og skreik. Vi ble faktisk litt redde da vi sto på verandaen og så ned på menneskene som gikk forbi, og de snudde seg, hylte og begynte å løpe. Vi aner enda ikke hva de løp fra.

Når blokkene var tømte gikk de i tog mot utgangen til universitetet, mens de sang, ropte og blåste i vuvuzelaer. Ved hovedporten møtte de MASSE riot police, i fullt utstyr, tanks og tåregass. Det ble heldigvis ikke noe særlige problemer (annet enn tåregass), men 42 studenter ble arrestert.

Vi trodde helga gikk fredelig for seg, men vi ble i dag fortalt at studenter som forsøkte og fortsette undervisning som vanlig på lørdag ble banket opp av sine med-studenter.

Lørdags kveld kom det en representant fra Daruso (studentrådet) som stilte seg utenfor blokka vår og begynte å rope. Det samla seg en stor gruppe mennesker, som alle ble veldig gira, jubla og skreik (Vi, i alle fall jeg, ble redde da vi flere ganger hørte mzungu og wazungu, som betyr europeer). Vi fikk oversatt det som ble sagt, og det var bare informasjon om at på mandag, idag, kommer minister of education for å informere studentene om hva myndighetene akter og gjøre. Vi ble fortalt at studentene skulle fortsette demonstrasjonene om de ikke er fornøyd med resultatet (noe vi trur de ikke kommer til å være).

I går kveld, rundt ti, ble det veldig mye bråk bortfor blokka vår. Etterhvert fikk vi vite at guttene hadde blitt sinte fordi prisene i den lille kiosken har økt, og bestemte seg for å raide den. Juhani fra Finland dro ned dit, men opplevde situasjonen som så aggressiv at han dro tilbake. Han fortalte oss at studentene knuste ting i kiosken med stein. Studentene ropte også “cafeteria, cafeteria”, men det virker som om de lot kantina være, for den var åpen i morgen. Kiosken derimot, var helt tom. Ingenting var igjen. Alt vår stjålet.

Vi er og blitt fortalt at studentene blokkerte veien, og ikke slapp biler forbi. Og at en taxi hadde kjørt FORT inn i menneskemengden og skadet flere. Ryktene sier at sjåføren kom seg unna med hjelp fra politiet.

Det er dette vi er redde for. En clash mellom politi og demonstranter, noe som fort kan bli ugly. Og vi er litt bekymrete for mobb-mentaliteten (hvis de rana og ødela kiosken, hvorfor ikke ta Hall III, hvor utvekslingsstudentene er?).

Vi snakka med Ingunn på ambassaden idag, og hun ba oss om å komme oss av campus “fortere enn svint”, og å bli der til situasjonen har roet seg. Så det har vi gjort. Akkurat nå er vi nede på Mlimani og venter på at møtet mellom studentene og ministeren skal bli ferdig. Enten blir det helt rolig og ingen bråk, eller så braker helvete løs. Og nå når det er en minister der er sikkerheten på topp, og dermed blir alt veldig mye verre om studentene blir sinte.

Vi har fått tilbud om overnatting, og har plasser å dra om ting eskalerer ytterligere. Føler oss trygge her, med alle verdisakene våre, butikker og en (bevæpnet?!) vakt borti gangen.

Ene professoren vår ville ikke ha undervisning før han visste mer om hva som skjedde. Det var han som fortalte oss at studenter og professorer som har fortsatt undervisning har fått juling. Han ba oss om å komme oss av campus, kjapt. Spanande.

Ellers må det sies at store deler av vår informasjon er basert på rykter og gjenfortelling fra lokale.

Det er egentlig ryktene som er det verste.

Rykte 1: Demonstrasjonene startet egentlig fordi noen studenter kjedet seg, og ikke ville studere. Så de egget opp til demonstrasjon i stedet.

Rykte 2: Studenter som ikke joiner demonstrasjonene blir banket opp.

Rykte 3: De ønsker utveksligsstudentene med i demonstrasjonen.

Rykte 4: Militæret kommer til å tømme campus, og universitet blir stengt i to måneder.

Som dere skjønner er dette innlegget skrevet i farta, jeg har prøvd å huske alle detaljer (jeg har ikke korrekturlest noe, fordi jeg er sliten og ikke orker, men håper småfeil blir tilgitt, og alt er forståelig).

Nå vet dere i alle fall hva som skjer, og at vi har det bra. Tiden vil vise hva som skjer, foreløpig er mottoet vårt “better to be safe than sorry”.

To be continued…

fredag 4. februar 2011

LIV I LEIREN

Klokken er 09.00 fredag morgen, og vi skulle alle vært på forelesning, men det er vi altså ikke. Akkurat nå foregår det en stor studentdemonstrasjon her på universitetet, og vi er derfor bedt om å holde oss inne hele dagen, fordi de frykter at demonstrasjonen kan eskalere og bli voldelig. Studentene demonstrerer fordi de ikke får nok i studielån. Nå får man 5000 TZS om dagen, noe som tilsvarer 20 NOK. Kan lett forstå misnøyen. Jeg tror det er snakk om at «The Higher Education Students' Loans Board» tar unna mye av pengene som skulle vært til studiestøtte for eget bruk. Studentene krever å få 10 000 TZS pr dag. Det er mye bråk utenfor, trommer, fløyter og rop, så det tyder på at demonstrasjonen er på vei forbi her nå. I går kveld sikret vi oss nok drikkevann og litt mat slik at vi skal overleve dagen ;)

I går var Ayla, Maren og jeg på besøk hos Kirkens Nødhjelps kontor her i Dar es Salaam. Der møtte vi blant annet Gunnstein Instefjord, som er ansvarlig leder der nå. Han fortalte oss om det utrolig viktige arbeidet de driver her nede. NCA (Norwegian Church Aid) jobber mye opp mot mining, og for at selskapene (hovedsaklig vestlige) skal ta ansvar for de skadene de påfører miljø og folk. Blant annet fortalte han oss om et kanadisk gruveselskap som har forgiftet et stort områder, da også drikkevannet, med arsenikk og cyanid. NCA har laget en stor utredning over skadene som de skal offentliggjøre og sende til myndighetene snart. Vi fikk se noen grusomme bilder tatt i den forbindelse av hvordan barn og voksne har STORE skader på grunn av at de drikker og vasker seg i arsenikk- og cyanidforgiftet vann. Dette er selskapet helt klar over, og de sponser til og med medisiner til ofrene hvis de underskriver på et papir som sier at det ikke er på grunn dem de er syke. Det slutter aldri å forbause meg hva folk kan få seg til å gjøre, så lenge det dreier seg om penger.

NCA driver også masse annet viktig arbeid, og det var spennende å høre om. De samarbeider blant annet med flere organisasjoner som driver mer ungdomsarbeid, og NCA skal nå hjelpe oss med å sette oss i kontakt med disse slik at vi kan få komme og gjøre frivillig arbeid i helger og dager det er fri på skolen. Tror det kan bli veldig bra!

Forrige helg var vi (Maren, Jon Harald og meg) sammen med mange av de andre utvekslingsstudentene på Kipepeo, et fint sted rett utenfor byen.Nora, vår tyske utvekslingsstudent, hadde bursdag, og bad oss i den forbindelse med på helgeutflukt. Ayla var hjemme fordi formen ikke hadde vært helt på topp de siste dagene. På Kipepeo Beach Village sov vi i hytter på stranda, badet i havet og slappet av. Bra helg!

OG! Så må jeg jo bare fortelle dere om

min fantastiske romvenninne, Queenmarion. Hun er virkelig noe for seg selv, og man finner ikke mange av henne. Full av godt humør og latter. Svært ryddig og kan godt finne på å vaske klærne min hvis hun føler for det =P Hun lærer meg kiswahili og jeg lærer henne norsk, så hver kveld avslutter vi med at jeg sier «Usiku mwema» og hun svarer «God natt», så sier jeg «Lala salama» og hun svarer «Sov godt».

Ellers er vi kommet greit igang med forelesninger og studier. Det er mye å lese og mye å gjøre. Jeg er relativt fornøyd med fagene jeg har valgt, som er: Kiswahili, African Women Writers, East-African History, Advanced Sculptur, African Philosophy og African International Relations & Foreign Policy.

Særlig «African Women Writers» tror jeg kan bli et veldig spennende fag, for vi har en fantastisk foreleser. Ellers blir det spennende å se utviklingen på streikene og demonstrasjonene som foregår, og hvordan det vil påvirke de neste dagene her på universitetet. Det er ikke lenge siden det var en lignende demonstrasjon i Arusha.

Vann- og strømsituasjonen er som før, det kommer og går som det vil. Ellers er det bra med oss og vi er friske. Blir nok ikke så lenge før vi legger ut nye oppdateringer.

Ps: Jeg hadde visst ikke så mange bilder å legge ved denne gangen.

Sigrid


(Maren og Jon Harald på Kipepeo Beach)













søndag 30. januar 2011

Persongalleri for Tanzania2011

Jeg innrømmer det. Jeg har evakuert meg selv ned på Doubletree Hilton Oysterbay Hotel. Ikke fordi det er så grusomt på UDSM - tvert i mot, jeg stortrives på universitetet. Men resten av gjengen har vært på weekendtur på South Beaches, overnatta i telt og feira bursdagen til Nora (gjengens tyske innslag), og jeg har vært stuck aleine i Dar. Og nei- det er ikke det at jeg ikke er kul nok eller at Nora ikke liker meg. Det var et meget bevisst valg etter en uke med en liten infeksjon i kroppen. Mens gjengen har nytt strandlivet med sol, hav og kald pils, har jeg nytt air condition, gratis internett og kaffe latte (Og ja, jeg har gjort lekser - sjokksjokksjokk at jeg er nerdnerdnerd).

Siste uka har altså ikke vært spesielt begivenhetsrik for meg, så derfor kan jeg heller fortelle dere om noen av personene som har sneket seg inn i livene våre her nede.

Den kule gjengen: Består av fem finner (Katarina, Salla, Outi, Juhani og Katja), Matt fra Canada og Nora fra Tyskland. De er like awesome som oss.

De amerikansk guttene: Tre hyggelige typer som er veldig amerikanske, men meget likelig.

De amerikanske jentene (inkludert en gutt): Vi synes vel de er en smule surmulende og selvsentrerte (og jeg er rimelig sikker på at følelsen er gjensidig). Vi kommer ikke helt overens. Let us leave it at that.

Queenmarion: Sigrid sin herlige roomie. Queenmarion har den fantastiske egenskapen at hun gjør alle rundt seg glad, og når hun ler, smiler alle innenfor hørevidde.

Den kinesiske nabojenta: Mistenker at denne frøkna bruker litt for mye vann av det vi sparer opp in case of vannmangel. Mistenker også at hu ikke helt ser problematikken og at engelsken hennes er såpass dårlig at hu ikke skjønner det vi prøver å si til henne. Uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Den kinesiske gutten: Jeg vet ikke hva han heter. Jeg vet han er fra Kina, nettopp hadde bursdag og jeg har aldri satt mer pris på en person jeg ikke kan navnet på. Han får meg ALLTID til å smile.

Warden 1: Også kjent som Mama Jane. Utrolig snill dame, med skjønne unger. Hun selger hjemmelaga mat til studentene for en billig penge.

Warden 2: Navn ukjent, men engelsken er ikke helt på topp. Tror det er derfor han alltid tror vi har mista nøkkelen vår, når faktum er at han fikk nøkkelen hos oss så han kunne fikse låsen på døra vår.

David: Vår faste taxisjåfør. Han tjener nok meget godt på oss, men han er skjønn (og han er villig til å ta overvekt), og jeg ser for meg at han har fem små barn hjemme og derfor trenger pengene. Jeg har diskutert korrupsjon, forskjeller mellom Norge og Tanzania, fyllekjøring og mye mer med David. Og han har lova å ta oss med til et bryllup før vi reiser hjem. Han er min favorittsjaffis.

Det var alt for denne gang, jeg har en date med lobbyen på Hilton Hotel. OhYeah

Klem fra AylaDaylaDing

torsdag 27. januar 2011

Kroppen, drømmer, en rotte på gangen og en frosk i do


Først av alt la meg bare si, det kommer til å bli helt peise umulig å ikke gå opp i vekt mens vi er her. Fedon Lindberg hadde dødd på flekken om han hadde sett hva de serverer i kantina. Carbs carbs carbs. Utvalget spenner seg fra wali (ris med erter, litt kjøtt og/eller saus), ugali (stappe laget av maismel), chapati (et tynt, pannekakeaktig brød), samosa (frityrstekt deig med kjøtt eller grønnsaker inni) chips og chipsomelett(!). Redninga vår er frukt. For godt under 1000 shilling (ca 4kr) får man et stort fat med oppskjært fersk frukt. Vannmelon, banan, ananas, mango, NYDELIG. Ananasen her tar helt av, den er faktisk søt!
Siden Ayla skrøyt av seg selv i forrige innlegg, må jeg også gjøre det nå. Jeg har JOGGA. Det var sykt varmt, jeg ble sykt svett, det var sykt deilig, og i dag er jeg sykt støl. Har forbanna de trappene i dag, og unngått dem som pesten. Med tanke på all den usunne maten skulle jeg sikkert trent 3 ganger om dagen, men det er alt for varmt. Og så gidder jeg ikke.

På grunn av malariamedisinen og varmen har jeg og Ayla noen syke drømmer for tida. Å høre noen fortelle om drømmene sine er kanskje det kjedeligste i verden (det har jo ikke en gang skjedd på ordentlig!!), så jeg skal spare dere for detaljene. La meg bare si at Alice Cooper stakk ut øynene mine da jeg var på konsert med ham, Ayla plutselig var midt i en borgerkrig, og den sykeste drømmen – hun hadde kjæreste. Neida. Nu jåssa æ bærre. Malariatabelettene gjør ihvertfall sovinga mye morsommere, og vi har alltid en ny syk, skummel eller sær historie å fortelle når vi våkner. Så satser vi på at vi ikke får noen av de andre bivirkningene, som f.eks å miste håret..

Her om dagen hadde Outi, ei jente fra Finland, ei ROTTE på rommet sitt. Midt på natta bestemte den seg for å klatre opp til 5. etasjen og inn hos henne, der den sprang rundt på pulten, i klesskapet, og opp døra. Heldigvis bor det en voksen mann fra Kamerun i etasjen deres, så han tok ansvar og drepte den. Hvordan er et mysterium. Morgenen etter lå det uansett et rottelik midt i gangen deres. Grøss og gru. Her i 7. har vi fortsatt bare frosken i do, og den er ikke så skummel i grunn. At den faktisk vil bo der har vi fundert mye over, med tanke på at vannet stadig vekk er borte, og at doen da.. fylles opp. Men, vi anerkjenner den som en del av bofellesskapet og har derfor startet diskusjonen rundt hva den bør hete. Jeg foreslo Carl I. (Hagen) fordi den klamrer seg fast i doskåla uansett hvor hard du prøver å skylle ham ned. Han forsvinner bare ikke. Men, vi har ikke bestemt oss enda, og den er egentlig alt for søt til å hete noe sånt. Skal komme med en update når vi har hatt dåpsseremonien.

Ellers begynner hverdagen å komme på plass for tida. Det virker som om timeplanen er ganske godt fastsatt, men ting kan selvsagt endre seg fortsatt. T.I.T! (This is Tanzania) Jeg skal ta swahili, African Women Writers (sammen med kun Sigrid og Ayla. Beste klassen ever lizm!), African International Relations and Foreign Policy, African philosophy og African civilizations. Gleder meg til å begynne, selv om det sikkert blir alt for mye å gjøre snart. De vanlige studentene her tar tre fag i semesteret, mens vi fra NTNU må ta seks for å få 30 norske studiepoeng. Det høres jo veldig rettferdig ut, ikke sant? Jeg tok heldigvis 7,5 poeng for mye forrige semester, så jeg trenger «bare» fem fag. Håper ikke det blir alt for mye skolearbeid, vi dro ikke hit for å sitte inne å lese lekser!
(PS: Æ HAR BURSDAG OM 13 DAGA, HINT HINT. Neida. Joda.)
Suss og klem!
-Maren

søndag 23. januar 2011

Arusha

BEDRE SENT ENN ALDRI
Nå er det vel kanskje på tide at jeg også er inne og blogger noe her. I dag er det 23. januar, og den 20. skrev jeg et kort sammendrag av mine første 17 dager i Tanzania som dere nå får servert her. Enjoy!



ARUSHA. De første to ukene reiste jeg sammen med min mor , Inger, og hennes venninne, Charlotte. Etter en tretten timers busstur som egentlig skulle vært åtte, kom vi endelig frem til Arusha. Vi ble stående fast i trafikkork siste kilometerne inn til byen, og dette skyldtes en stor demonstrasjon som hadde funnet sted samme ettermiddag. Denne var ledet av CHADEMA som er opposisjonspartiet til CCM. De demonstrerte pga det de mente var valgfusk under valget som fant sted i oktober. Demonstrasjonen ble av regjeringen erklært ulovlig, og politiet gikk dermed til angrep på demonstrantene. 3 ble skutt og drep, og mange skadet. Alt dette høre vi om først dagen etter.

Fremme i Arusha ble vi innlosjert hos den fantastiske familien Minja. De driver Kilimanjaro Family Farm. Et flott sted med flotte mennesker. Der ble vi blant annet godt kjent med særlig en av Minja-brødrene, Paul, som bor i Sverige og dermed snakket flytende svensk.


Fra soveromsvinduet så man rett opp på Mount Meru, som er Tanzanias høyeste fjell etter Kilimanjaro. Dagene var spennende og varierte. Blant annet gåtur oppover i åsene mot Mount Meru, masaienes lokale søndagsmarked, byvandring osv. Vi var også en dag i Arusha National Park, som blant annet er kjent for sitt rike dyreliv. Arusha er et utrolig grønt og fruktbart område, så masse fin natur å se.

Kveldene gikk med til lesing, hyggelig prat, og ikke minst Jumas gode middager.

Vi hadde også tre safaridager, der vi besøkte Manyara, Ngorongoro, Oldupai og Tarangire. Så da fikk vi en god dose dyr, natur og historie.


MØTET MED UNIVERSITET

Søndag 16. januar, satte vi oss på flyet fra Arusha. Det gikk først til Zanzibar, der mor og Charlotte hoppet av, deretter videre til Dar es Salaam. Fremme på universitetet møtte jeg igjen Maren, Ayla og Jon Harald.

Maren, Ayla og jeg bor i 8.etasje i Hall 3. Standarden her er meget enkel, men så absolutt til å leve med. Vann i kraner, dusj og do er en sjeldenhet, men ingen problemet er for store til å løses. I dag laget vi for eksempel «dusj» av flasker. I den ene doen bor det en frosk, og på rommet en knall grønn firfisle (eller noe slikt), men vi har etterhvert utviklet et godt vennskap.

Forelesninger og universitetet er foreløpig et eneste stort kaos, men siden dette ikke kom som noen overraskelse er det også til å leve med. Regner med (håper ihvertall) at det etterhvert skal blir ordnings. Ellers er livet godt, det samme er været. Veldig varmt, men som nordmann er det ikke lov å klage. Håper på å snart få teste ut temperaturen i det indiske hav.

Dette var alt fra meg for denne gang. Håper dere ikke fryser helt rævva av dere der oppe i kalde nord!

Sigrid

tirsdag 18. januar 2011

Hvor er'u bor hen a?

La meg ta deg med til byen min b-byen min. La meg i det minste ta deg med til The University of Dar Es Salaam (Graduate with "A's" not AIDS).


Universitetsområdet er vakkert. Rett og slett. Avstandene lange, men det man får se når man går fra punkt a til punkt b er store, grønne trær, lianer, aper, en bavian, og smilende og hyggelige mennesker. Med jevne mellomrom blir idyllen brutt av skulende/stirrende mennesker, døde, råtnende aper eller en sky foran sola.


Her trives vi jammen godt. Heldigvis, det er trossalt her vi bor; Hall III, åttende etasje. Vi har anskaffa kjeks, havregrøt og te, slik at vi ikke er fullstendig avhengig av kantinematen.


Nye venner og bekjentskaper har vi også anskaffa. I år er det utvekslingsstudenter fra Tyskland, Finland, Canada, Kina og USA her i Dar. Amerikanerne ser vi ingenting til, annet enn i flokk på campus. Kineserne ser vi kun når Ayla kjefter på dem på grunn av partymusikk natt til en mandag, eller syngende i trappa. Finnene derimot ser vi hele tida, sammen med Canadieren og Tysker-frøkna. Sammen utgjør vi en stor, herlig, 80% skandinavisk gjeng, som flirer og spiser mye. Ingenting nytt der, altså.


Livet er godt. Varmt og godt.


Planen var at forelesningene skulle starte mandag, men da vi sporty norddamer møtte opp klokka sju på ukas første forelesning var det ingen foreleser i sikte. Det var det heller ikke klokka ni. Eller klokka elleve. Så vi ga opp og dro på Mlimani City. Jungeltelegrafen nådde til slutt også oss og ryktene sa at amerikanerne hadde fått beskjed om å ikke møte opp på forelesninger før i neste uke. I god norsk ånd gjør vi akkurat som amerikanerne, og driter i forelesninger. Vi ville heller bade. Så da gjorde vi det. Vi tok med oss våre finske venner og stakk til et hotell med strand og basseng og klosett med vann, en lunsjmeny uten ris og benfri kylling. Der tilbragte vi dagen på det viset vi kan alt for godt; på ryggen/på magen/i en godstol/i bassenget/i baren.


Utsiktene for uka som kommer er like usikkert som alt rundt her; ingen vet noe (annet enn amerikanerne, de har en egen koordinator som passer på), men vi vet at vi skal bade litt mer, spise litt mer og flire litt mer.



Det har blitt påpekt at det ikke er mulig å kommentere på bloggen vår, og vi har blitt enig om at dette må være årsaken til at hverken familie eller venner noen sinne kommenterte noe som helst. Vi har forstått at dette ikke er deres feil, og vi har sluttet å være bitter på dere. Unnskyldningen for å ikke kommentere er nå ikke-eksisterende. Hurra!


Før jeg avslutter vil jeg gjerne fortelle at jeg var og jogget klokka sju i morges. Jeg er sporty. Og jeg vil at alle skal vite det.. Stor og varm afrika-klem fra Ayla Apekatt

lørdag 15. januar 2011

Hello Norway!

Jeg savner deg, du trygge og kjente fedreland. Jeg savner deg fordi jeg vet hvordan man skal oppføre seg i enhver situasjon, og jeg kjenner dine sosiale normer og regler. Jeg savner mamma og pappa. Ja, litt vel tidlig, men jeg er nesten på andre siden av verden. Ikke le. Men dere trenger ikke bekymre dere altså, Mama Africa passer på. Jeg savner lille Sigrid (som jeg forøvrig har tapetsert veggene med bilder av) Jeg savner min kjære søster, og jeg savner alle de fine vennene mine – bortsett fra dem som er her da. Jeg og Ayla skal dele rom (lykke!) så vi får nok ikke tid til å savne hverandre så mye. En annen ting jeg ikke savner er leverpostei, for det spiste vi nemlig til lunsj i dag (Enda mer lykke!) Verdens beste romkamerat, Linn Magnhild, gav meg verdens beste julegave, en liten koffert med melkesjokolade, hapå, makrell i tomat, tyggis, plaster, pyrisept, og tidligere nevnte leverpostei. Du får det ikke bedre enn det.
Ellers har vi flyttet inn på rom 793 i Hall 3 på campus, og det er 7. etasje. Vi kommer til å være verdensmestre i trappegåing når vi kommer tilbake, for her er det ingen heis. For å være helt nøyaktig går vi opp 8 etasjer, siden de har samme system som i Storbritannia. Man kjenner det i lårene, for å si det sånn. En lat sjel som meg selv synes egentlig det er ganske greit, da MÅ jeg trene litt uansett om jeg vil eller ikke. Jeg kan jo selvsagt nekte og dermed måtte sove ute sammen med apekattene (this is Africa), men jeg tror nok det skal gå bra. Rommet er ganske slitt, men ikke skittent, og utsikten er helt fantastisk. Begynner å se koselig ut nå når vi har fått tingene våre på plass. Guri kor vi skal kos oss her. Deler bad med resten av gangen, har ikke helt oversikt over hvor mange det er enda. Den eneste vi har møtt er jenta på naborommet, Queen Marion (jepp, hun sa så), og hun var virkelig ei solstråle. Èn opplevelse som gjorde at vi virkelig skjønte at this is Africa, var da vi satt utenfor Hall 3, der vi bor. Plutselig rusla det en svær bavian forbi, type fem meter unna (okeida, kanskje ti), midt mellom alle blokkene. Sjukt.
I går var det infomøte for alle utvekslingsstudentene. Kort fortalt, 20-30 stykker inni et varmt klasserom, mens kanskje 10 forskjellige folk sa akkurat det samme etter tur. Hovedbudskapet var «I would like to use this moment to welcome you all to the University of Dar es Salaam» (det sa alle), ikke gå alene ute etter at det har blitt mørkt, og husk å låse romdøra når man går. Veldig mange kule utvekslingsstudenter da, er folk fra både USA, Finland, Kina, Tyskland og Canada. Har blitt kjent med noen av dem, noe som betyr flere venner. Jippi! Forelesningene skal etter planen begynne på mandag, men vi får nå se på det. Sannsynligvis begynner de uka etterpå.
I dag kommer Jon Harald tilbake fra Kenya, og i morgen kommer Sigrid fra Arusha, så da blir norskegjengen komplett! Hurra for det, og hurra for Tanzania som jeg liker bedre og bedre for hver dag som går!
Jeg ser at dette innlegget er et godt eksempel mitt følelsesliv for tida. Mye opp og ned for å si det sånn! Er bare så sykt mange inntrykk hele tida, og alt er så annerledes. Er litt emosjonelt ustabil, men det går seg til etterhvert!(Forhåpentligvis)
Spørsmål? Fyr laus.
Suss fra Maren