søndag 27. mars 2011

Kenya - part 2

Mens vi var i Kenya var jeg og Maren var i Kisumu og besøkte fadderbarnet mitt, Joseph
Det var en sterk opplevelse. Jeg er fadder gjennom PLAN, som arrangerte besøket. Fra vi ankom Kisumu til vi dro, ble vi tatt vare på av PLANs ansatte. Vi fikk omvisning på PLANs kontor. PLAN i Kisumu jobber med 10100 barn i området rundt byen. Dette betyr at mange landsbyer får hjelp fra PLAN.

Vi kjørte til en liten landsby en time utenfor Kisumu. Veien var sliten og humpete, og landskapet var som det Afrika vi ser på tv.
Hverken Maren eller jeg visste helt hva som ventet oss, så det var vanskelig å tro at velkomstkomiteen som møtte oss utenfor Josephs skole var til ære for oss. Alle barna på den lille skolen var stilt opp og hilst oss med sang og rim.
Vi fikk en omvisning på skolen av de ansatte. Skolen er frivillig drevet, for nursery schools ikke er støttet av myndighetene i Kenya.

Både jeg og Maren synes det var vanskelig å takle situasjonen da vi skulle møte Jospeh. Foran alle ble han dyttet fram av skolens patron, og han var helt på gråten. Jeg synes det var litt ekkelt at en liten gutt skulle bli tvunget til å hilse på (hvite) fremmede foran hele skolen, uten foreldre eller søsken tilstede, samtidig var jeg smertelig klar over at det var jeg som hadde bedt om å få møte ham. Han virket helt fortvilet da han ble plassert i bilen for å bli kjørt hjemover. Det er nok ganske sannsynlig at han ikke har kjørt bil før.

Hjemme hos Joseph ble vi mottatt av hele familien og den utvidede familien. Det var over ti mennesker i huset for å møte oss, med barn, barnebarn, bestemødre og fedre, søskenbarn og lærere. Vi ble servert te og nøtter, all slags kjøtt og ugali. Det er fantastisk rørende å møte mennesker som har så lite men alikevel er så fantastisk gavmilde og gjestfrie. Det ble holdt flere taler om hvor fantastisk det var at vi var kommet på besøk og at vi hjalp samfunnet rundt Joseph gjennom PLAN.

Jeg og Maren hadde kjøpt gaver vi hadde med oss; sukker til Mama, tegnesaker til Joseph og en fotball. Det var nok fotballen som skapte mest glede. Det var nemlig først når vi begynte å spille fotball at Joseph smilte. Det samla seg etter hvert en hel gjeng unger som ville spille fotball med oss, wazunguer. Når vi kjørte avgårde tilbake til Kisumu smilte han fortsatt.

Vi ble sluppet av på flyplassen, og når vi satte oss ned med hver vår Fanta, var vi helt tomme og alt for fulle på samme tid. Så mange inntrykk, samtidig som hodet ikke helt vil ta inn over seg all urettferdigheten vi har sett.
Det var altså to slitne piker som ankom Nairobi onsdags kveld.

Både jeg og Maren er enige om at neste gang vi er i Kenya (og det blir en neste gang, det MÅ bli en neste gang), så skal vi igjen besøke Joseph. Det gir en helt ny mening å betale de 250 kronene i måneden når jeg vet hvor og til hvem de går. Så til alle der ute som noen sinne får muligheten til å besøke sitt fadderbarn, gjennom PLAN, SOS Barnebyer, UNICEF, eller Redd barna - gjør det, det er verdt så utrolig mye i inntrykk og minner.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar