Kenya - part 2

Mens vi var i Kenya var jeg og Maren var i Kisumu og besøkte fadderbarnet mitt, Joseph

Det var en sterk opplevelse. Jeg er fadder gjennom PLAN, som arrangerte besøket. Fra vi ankom Kisumu til vi dro, ble vi tatt vare på av PLANs ansatte. Vi fikk omvisning på PLANs kontor. PLAN i Kisumu jobber med 10100 barn i området rundt byen. Dette betyr at mange landsbyer får hjelp fra PLAN.

Vi kjørte til en liten landsby en time utenfor Kisumu. Veien var sliten og humpete, og landskapet var som det Afrika vi ser på tv.

Hverken Maren eller jeg visste helt hva som ventet oss, så det var vanskelig å tro at velkomstkomiteen som møtte oss utenfor Josephs skole var til ære for oss. Alle barna på den lille skolen var stilt opp og hilst oss med sang og rim.

Vi fikk en omvisning på skolen av de ansatte. Skolen er frivillig drevet, for nursery schools ikke er støttet av myndighetene i Kenya.

Både jeg og Maren synes det var vanskelig å takle situasjonen da vi skulle møte Jospeh. Foran alle ble han dyttet fram av skolens patron, og han var helt på gråten. Jeg synes det var litt ekkelt at en liten gutt skulle bli tvunget til å hilse på (hvite) fremmede foran hele skolen, uten foreldre eller søsken tilstede, samtidig var jeg smertelig klar over at det var jeg som hadde bedt om å få møte ham. Han virket helt fortvilet da han ble plassert i bilen for å bli kjørt hjemover. Det er nok ganske sannsynlig at han ikke har kjørt bil før.

Hjemme hos Joseph ble vi mottatt av hele familien og den utvidede familien. Det var over ti mennesker i huset for å møte oss, med barn, barnebarn, bestemødre og fedre, søskenbarn og lærere. Vi ble servert te og nøtter, all slags kjøtt og ugali. Det er fantastisk rørende å møte mennesker som har så lite men alikevel er så fantastisk gavmilde og gjestfrie. Det ble holdt flere taler om hvor fantastisk det var at vi var kommet på besøk og at vi hjalp samfunnet rundt Joseph gjennom PLAN.

Jeg og Maren hadde kjøpt gaver vi hadde med oss; sukker til Mama, tegnesaker til Joseph og en fotball. Det var nok fotballen som skapte mest glede. Det var nemlig først når vi begynte å spille fotball at Joseph smilte. Det samla seg etter hvert en hel gjeng unger som ville spille fotball med oss, wazunguer. Når vi kjørte avgårde tilbake til Kisumu smilte han fortsatt.

Vi ble sluppet av på flyplassen, og når vi satte oss ned med hver vår Fanta, var vi helt tomme og alt for fulle på samme tid. Så mange inntrykk, samtidig som hodet ikke helt vil ta inn over seg all urettferdigheten vi har sett.

Det var altså to slitne piker som ankom Nairobi onsdags kveld.

Både jeg og Maren er enige om at neste gang vi er i Kenya (og det blir en neste gang, det MÅ bli en neste gang), så skal vi igjen besøke Joseph. Det gir en helt ny mening å betale de 250 kronene i måneden når jeg vet hvor og til hvem de går. Så til alle der ute som noen sinne får muligheten til å besøke sitt fadderbarn, gjennom PLAN, SOS Barnebyer, UNICEF, eller Redd barna - gjør det, det er verdt så utrolig mye i inntrykk og minner.

Kenya

Det er alltid like kjipt å begynne på skolen igjen etter ferie, selv i Afrika. De siste ti dagene har jeg og Ayla vært i Kenya, på besøk hos onkelen og tanta mi. Det var rimelig herlig, bare hør: Varmt vann i dusjen! Dyne! Mat som ikke er frityrstekt! Mamma! Pappa! Freia påskeegg!!! Hva mer kan man ønske seg? Dagene brukte vi til å henge med familien, slappe av, gjøre litt skolearbeid og spise på den Libanesiske restauranten til onkelen min. Ellers var vi ute på byen et par ganger sammen med søskenbarnet mitt, og det var en meget morsom opplevelse. Etter å ha sett fantastiske Marsha riste på rompa som en gud, spurte jeg om ikke hun kunne gi oss et crash course. Det kunne hun selvfølgelig, selv om det viste seg at det tok litt tid å løse opp stive, norske hofter. Men, etter et par (trefirefemseks) øl ble vi veeldig flinke, og minst like gode som de andre. Jeg var støl i mange dager etterpå.

På onsdagen var vi i Kisumu og besøkte fadderbarnet til Ayla. En helt fantastisk opplevelse, så fantastisk at den får et eget blogginnlegg. Siste helga dro vi til Lake Naivasha, et nydelig område en time utenfor Nairobi. Her bodde vi et svært luksushus i et svært luksusområde. Virkelig en annen verden. Likevel var det utrolig deilig å være der et par dager, spesielt siden det ble litt kaldt på kveldene, og man kunne legge seg under ei varm dyne mens det regnet utenfor. Nesten som å være i Norge jo! På tilbaketuren til Nairobi så vi giraffer, sebra, gaselle, vortesvin og aper. Det er på tidspunkt som når det rusler en giraffamilie forbi at det virkelig går opp for meg at vi bor i Afrika. Sjuke greier. Som avslutning på ferien hadde jeg og Ayla sjokoladeorgie bakerst i flyet (Den hadde jo bare smeltet i Dar, hallo.) Nå blir det noen intensive uker med skolearbeid fremover, og så er det plutselig påske og besøk! At vi begynner eksamener rett etter påske gidder jeg ikke tenke på akkurat nå. Skippertaksmetoden har da alltid vært min favoritt, ingen vits å endre på det.
Ps: Nå skulle jeg egentlig springe på forelesning, men så fikk jeg denne meldingen fra professoren. «I am not sure but I think people feel still the holiday mood» Love it!
Maren

Party like it's your birthday..

Pappas lille store kvinnedagsgave er blitt gammel! Hjelp! Heldigvis har jeg gode venner som gjorde den vanskelige overgangen fra 21 år til 22 litt lettere.

Det er fantastisk hvor mye glede jeg enda finner i det å ha bursdag. Gleder meg enda, om ikke like mye som før. Lå spent å venta i en halvtime mens Maren snek seg opp og inn til Sigrid for å fikse noe hemmelig. Jeg hadde fått streng beskjed om å ikke stå opp før jeg ble vekt, jeg måtte tilogmed ha dopass for å få gå på toan.

Etter en stund kom de valsende og syngende inn, med nabo Jackie og Queen på slep, med et fat med sjokomuffins (hjerte), med lys og alt! Jeg klarte å blåse ut alle lysa, ingen kjærester på meg. Pole sana. Jentene hadde ordna piknik-frokost på Sigrid sitt rom, med frukt og grønt og grove rundtstykker med tilhørende nugatti, leverpostei, makrell, skinke og Nora syltetøy. Sjelden har jeg fått så mye lykke på flaske, boks og tube.

Ergerlig var det at jeg hadde muntlig på kvinnedagen, men passende nok at den omhandlet feminisme i Afrika. Det gikk forøvrig superbra, og jeg kunne med god samvittighet ta meg fri resten av dagen. Jeg gjorde ingenting annet enn å sove og spille roller coaster tycoon (i likhet med veldig mange andre dager her i Dar).

Jeg, Sigrid, Maren og Jon hadde lagt en lur plan for kvelden. Vi skulle nemlig på 81 steps, en restaurant vi fant i Lonely Planet - Tanzania. Der skulle vi spise arabisk-marrokansk-swahili cuisine, man satt på gulvet på puter, og alt spises med hendene. Eksellent tenke vi, og kasta oss i en Bajaj. Den gang ei. Restauranten eksisterte ikke. Selv ikke betjeningen på hotellet hvor 81 steps angivelig lå visste om restauranten. Mystisk.

Men det ble Thai Village i stedet, noe som ikke kan slå feil. Der har de trossalt verdens beste green curry (sorry Thai i Vardø, dere er grust). Det ble en kjempekoselig middag med latter, øl og mat. Desserten måtte vi ta desserten på Mlimani, siden de ikke hadde dessert på Thai Village. På tur dit skremte vi Bajaj-sjaføren med allsang type; Norge i rødt, hvitt og blått, Det kommer en dag i morgen, Reach for the stars, It's a hardknocked life for å nevne noen. Jon unnskyldte seg flere ganger til sjåføren for vår utagerende oppførsel. Oh well, what's life without a song?

Kveld ble avsluttet med elendig is på Mlimani, men da vi fikk sitte ved Mlimanis høyeste bord med de minste stolene de kunne oppdrive, ja da gikk det bra.

Alt i alt har jeg hatt en helt herlig bursdag, med en helt herlig gjeng og livet har sjelden vært bedre.

Tusen takk for alle hyggelige hilsener og stor klem fra meg til dere.

"Du lovte meg en ring fra Zanzibar.."

We're back, nå enda en nyanse brunere!
Torsdag dro jeg, Sigrid og Ayla sammen med Raymond til en organisasjon som heter Dogodogo. De driver et senter der gategutter får opplæring i lesing og skriving, i tillegg til jobbrettet opplæring som snekring, sying, carpentry og film. Filmopplæringa er det faktisk ei norsk dame som driver, og hun hadde besøk av tre norske mediastudenter som var der for å hjelpe til. Alltid like trivelig å møte fedrelandsvenner. Vi ble vist rundt på området, hilste på mange av de som bodde der, og fikk se en fantastisk danseoppvisning som fikk meg til å skjemmes over at jeg noen gang har bevegd meg ut på et dansegulv. De guttene hadde vunnet dansefeber/so you think you can dance/skal vi danse/landskappleiken ANYTIME. Uansett er det en helt fantastisk organinsasjon, som gjør mye for mange. Om du vil lære mer om dem, gå til http://www.dogodogocentre.org

Så kommer vi til helga dere, HELGA (som i weekend, ikke jentenavnet. Om noen lurte) Siden vi fikk permit C på(Oppholdstillatelse i Tanzania, wuhu!) torsdag tenkte vi, hvorfor ikke dra en tur til Zanzibar? Vi kunne ikke komme på en eneste grunn til ikke å dra, så jentetur til Zanzibar var ganske raskt et faktum. Fredag hang vi rundt i Stone Town, møtte Audun fra Bodø, røyka en særdeles dårlig vannpipe, spiste kinamat til den store gullmedaljen, og hadde det generelt helt ok +. Apropos gull, jeg kan ikke beskrive hvordan det smerter meg at jeg ikke fikk sett Johaug og Nordtug gå femmila. Dæveeeeeeen. Takk gud for NRK nett-tv, neste gang vi drar på Hilton er det ingen tvil om hva jeg skal bruke gratis nett til! Hvor var vi. Jo. På kvelden dro vi til Kendwa, also known as paradis. Jeg sier som Sigrid, fy for dæven så fint det var! Kan ikke beskrives med ord. (Men bildene kan kanskje gi en liten indikasjon) Har du litt tid og mye penger til overs, DRA DIT. Ingen tvil om at jeg og bodøjentene mine skal dit i påska! Gleed dåkker. Lørdag lå vi som noen slakt på stranda hele dagen, leste litt pensum og bada når det ble for varmt. Igjen, helt ok +. Etterhvert kom Salla, Katariina og Alika dit også, for på kvelden var det Full Moon Party. Høres en smule suspekt ut, men det var veeldig god stemning. 90-talls hit'er på rekke og rad, masse folk og billig øl. Eneste negative var at veska til Ayla ble stjelt, med hennes og min mobil og pengbok oppi, i tillegg til romnøkkelen. Etter litt styr skjønte vi at det ikke var noe vi kunne gjøre, så da bestemte vi oss for å fortsette festen. En av de bedre avgjørelsene vi har tatt, synes jeg. Søndag måtte vi desverre dra tilbake til Dar og skola, selv om vi var skjønt enige om at det beste hadde vært å ha ferie hele tiden. Oh well, på torsdag reiser jeg og Ayla til Kenya i ti dager, så uka blir ikke så veldig ille.
Og forresten; Ayla har bursdag i morgen, hint hint!
Og forresten; Vi har fortsatt samme nummer, selv om vi har nye telefoner. Hurra for det.

Den store reisen vol. 2

Afrikasekken er på nytt pakket, nå fylt til randen med leverpostei, sjokolade og nugatti. Til tross for, eller kanskje på grunn av omstendighetene har det vært veldig godt å være hjemme. Begravelsen var veldig fin og helt forferdelig, som begravelser pleier å være. Uansett var det trivelig å møte hele storfamilien, ikke ofte alle er samlet. Kunne ha felt en tåre eller femti første kvelden i Norge, da jeg fikk grovbrød med leverpostei til kveldsmat. HerreGUD kor godt. Har fått hengt med Ida, Wp og Æssa (hjertehjerte), kosa med familien, måkt snø og ikke trent eller lest noe som helst. Deeilig.
Gikk også gjennom en eksistensiell krise natt til torsdag. Klokken 03.45 fant jeg meg selv liggende i senga med pc'en på fanget, mens jeg så videoer av Justin Bieber på Youtube. (June! Hjelp!!??) Jeg må seriøst revurdere livet mitt. Forresten er det sykt kaldt her. Skjer med det?
Nå gleder jeg meg masse til å dra tilbake til Dar! Bi godt.

HVERDAG OG BOMBER

Man begynner å bli vant med å bo i Tanzania, og følelsen av å være på ferie er i ferd med å gå over i vant hverdag. Mener ikke å si at det begynner å bli kjedelig, for det er det på ingen måte. Begynner bare rett og slett å bli vant til dette livet. Det er endel å gjøre i forbindelse med studier, så det går med noen timer til lesing nesten hver dag. Livet på campus kan også være stille til tider, men da gjelder det bare å være kreativ. Jeg har for eksempel laget meg en heklenår av en hårnål (lus), funnet ut at jeg ikke er så verst til å tegne og sydd meg veske for hånd.

Maren er fortsatt i Norge, men vi gleder oss veldig til hun kommer tilbake på søndag. Hun har fått diverse handlelister av oss, så det blir nok en høytidelig åpning av Norges-sekken. Queenmarion hadde et sterkt ønske om Nora Squeezy Jordbærsyltetøy, jeg har ønsket meg heklenål og nugatti mens Ayla har ønsket seg leverpostei og sjokolade. Utrolig hva man får lyst på når man ikke har det tilgjengelig. Jeg spiser jo aldri nugatti ellers.

Hjemlengsel til Norge kommer i form av at jeg stadig har «Norge i rødt, hvitt og blått» eller «Ja, vi elsker» på hjernen. Bortsett fra det, går det overraskende bra. Både ugali og wali går ned som om det skulle vært fersk brød med brunost! (Det der var løgn). Apropos brunost. Man får faktisk kjøpt Tine Brunost her! De kommer i bitte små oster og koster flesk, men det finnes.

Men det er ikke alt som skjer her som er hverdagskost, verken for oss eller de lokale. Forrige onsdag, 16. februar, gikk militærbasen her i Dar es Salaam i lufta. Eksplosjoner spredte seg fra en ammunisjonsbygning til de 22 resterende ammunisjonsbygningene. Det offisielle dødstallet gitt av myndighetene er 47, men alle vi snakker med mener at tallet er mye høyere og at regjeringen prøver å skjule den egentlig sannheten. Over 150 skadede og 4000 ble evakuert. Leste en nyhetssak fra 19. februar, og da var fortsatt 467 barn savnet! Forhåpentligvis er dette barn som kom bort i kaoset og har søkt tilflukt andre steder.

På tirsdag tok Mathias og Sylvanus oss med til Gongo la Mboto for å se på det rammede området rundt militærbasen. Mathias er leder for både den nasjonale studentorganisasjonen og for DARUSO – studentorganisasjonen for Universitet i Dar es Salaam. Sylvanus sitter også i styret for DARUSO. Det var store ødeleggelse på husene i området rundt, og jeg tror ikke vi på langt nær så de verste områdene. Det var godt å ha med seg lokale som kunne kommunisere godt med de vi møtte. Det er helt utrolig at det har så mye ammunisjon lagret så nære så mange mennesker, eller at de har latt så mange mennesker bosette seg så nære militærbasen. Vi så også bomberester som var slenge kilometer unna selve bombesenteret. Mange av de som har fått ødelagt husene sine er flyttet til midlertidige leire, men vi så også folk som bodde i telt utenfor det som hadde vært husene deres. Ayla tok bildene som der kan se her. Jeg spurte om de som har mistet husene side får noen erstatning fra myndighetene, og det får de. MEN ikke på langt nær nok. I går møtte jeg læreren jeg har i Skulptur, og han fortalte at det bare var flaks at han var i live. Han bor nemlig rett i nærheten av militærbasen. Han fortalte om hvordan alle bare var nødt til å løpe for livet, mens hus og folk bare falt sammen rundt en. Dette skjedde også etter at det var blitt mørkt, og han fortalte også at folk løp i tilfeldige retninger, for det var ikke mulig å se hvilken retning bombene og eksplosjonene kom fra. Han veit ikke hvordan han og familien til slutt klarte å komme seg unna.

Bildene av eksplosjonene er tatt fra taket til en av blokkene på universitetet der vi stod og så på. Etter hva jeg har prøvd å se på kartet, er dette ca 1,5 mil unna. Og med tanke på hvor godt det lyste opp og hvor høyt det smalt helt borte hos oss, er det helt vanvittig å skulle prøve å tenke seg hvordan situasjonen var for de som var bare 1-2 kilometer unna.

DARUSO skal sette igang en innsamlingaksjon, noe som vi også har lyst til å bidra til! Disse menneskene har mistet alt de har, og jeg tenker virkelig på hvor heldig og priviligert jeg er som er fra Norge. Skulle noe skje eller bli for ille, kan jeg bare reise tilbake til trygge Norge. Det kan ikke disse menneskene.

Om det er flere som har lyst til å gi noen kroner til arbeidet med gjenoppbygningen av disse områdene, så kan dere sette disse inn på
KONTO : 1203.03.20148

Dette er en egen konto inne på min nettbank som er bare til dette formålet. Pengene vi får inn her kommer vi til å gi til DARUSO eller Røde Kors som også har satt igang hjelpearbeid i forbindelse med ulykken. Så da er det bare å spre ordet!

Det var alt for denne gang, folkens!

I'm lonely, so lonely, so lonely and sadly alone

I'm lonely, so lonely, so lonely and sadly alone,there's no-one, just me only, sitting on my little throne,I'm the smartest, most clever, most physically fit,but nobody else seems to realise it.When I change the world maybe they'll notice me.But until then I'll just be lonely, oh so very lonely, poor little me..

Okei, kanskje en liten overdrivelse, men eg er einsam. Maren har reist hjem i begravelse og er ikke tilbake i Tanzania før om over en uke.Jeg som trodde det skulle bli rart å bo sammen men noen i et halvt år, opplever nå at det faktisk nesten er skumlere å være alene. Når strømmen er borte på kvelden og jeg er alene på rommet ser jeg voldtektsmenn og spøkelser overalt. Hadde glemt at jeg var mørkeredd.

Her har det ikke vært mye å fortelle om i det siste. Etter demonstrasjonene har det vært mystisk stille på campus. Nesten for stille...Faktum er visst at 1200 elever er utvist fra skolen og bortvist fra campus fordi de lagde bråk. Men disse studentene bråkte ikke fordi de var misfornøyd med pengemangel eller en pengekrangel. Disse studentene (som visstnok var de voldeligste studentene) demonstrerte for å få tilbake en klassekamerat som var blitt utvist. Han var utvist for å levere ut eksamenssvarene til alle elevene. Under eksamen. Where is the justice? Juks er da helt legitimt, samme er vold. Herreminhatt, TIA sier jeg bare. TIA. Eller TIT. Eller TIUDSM. Viktig å ikke generalisere for mye og å trekke alle over en kam.*

Livet har i alle fall vært veldig rolig. Vi har opplevd at endel professorer ringer fem minutter før forelesning for å melde avbud, men som de gode studentene vi er, sier vi ikke nei takk til noen fritimer. Alt er litt i limbo i Tanzania, ingen vet egentlig ingenting sikkert. Et godt eksempel er den muslimske helligdagen som fant sted forrige tirsdag. Ingen var egentlig sikker på om den nasjonale helligdagen i forbindelse med feiringen var tirsdag eller onsdag. Først mandags kveld fikk vi vite at det var helligdag på tirsdag, men fri på onsdag. Folk trengte visst å sove ut etter den store feiringen. Vi hadde forøvrig undervisning begge dagene, vi.

Jeg, Maren og Sigrid har vært i kontakt med Kirkens Nødhjelp (som drives av herlige Gunstein, som åpnet hjemmet sitt for oss da vi evakuerte campus), som har satt oss i kontakt med en kjempekul organisasjon som heter GNRC. GNRC jobber med barn, på tvers av religioner. Utrolig spennende at vi muligens skal få jobbe der en dag i uka. Elizabeth som driver GNRC i Dar prøver å finne arbeidsoppgaver som er skreddersydd til våre evner, kunnskaper og ønsker. Gleder meg til å få vite mer om det!

Når jeg sier det har vært stille og rolig her siste dagene, lyver jeg egentlig litt.Igår, mens vi var ute å spiste, hørte vi fyrverkeri. Som bare kom nærmere og nærmere og etterhvert ble så høyt at selv de ansatte på jobb ble redde. Det viste seg at en "army base" rett ved flyplassen på et eller annet vis var antent, og i løpet av kvelden gikk 23 ammunisjonslagre i luften. Bokstavelig talt. Vi sto opp på taket og så på den røde horisonten og de jevnlige eksplosjonene og bombene som ble kastet flere hundre meter opp i lufta og avgårde. Vi befant oss på lang avstand og var trygge, og med tanke på hvor godt vi faktisk så eksplosjonene vitner om enorme ødeleggelser, over et enormt område. Enda vet man ikke sikkert hvor mange som er døde, men det er minst 17 døde, 145 skadde og 4000 evakuerte, og flyplassen er stengt inntil videre.

Ufattelig tragisk, men dette skjer visst med jevne mellomrom på et par år, etter heftige regnskyll. En bombe går av i lageret, noe som fører til at hele lageret går i lufta, og dette antenner resten av lagrene på basen. Det ufattelige er at de fleste av disse basene visstnok ligger i boligområder, eller i nærheten av hvor mennesker bor og befinner seg (dette er bare ting jeg er blitt fortalt, og ikke noe I know for a fact).
BBC

*For de uvitende: TIA=This Is AfricaTIT=This Is TanzaniaTIUDSM=This Is University of Dar es Salaam

For å ikke avslutte for trist, her er noen bilder fra vår artige evakuering, som ikke på noen måte var særlig dramatisk:

Bilde 1: Bilder fra Bajaj (trehjulstaxi) på vei til Gunstein og Sidsel, våre reddende engler og fra Mlimani City, hvor vi startet på vår evakueringsferd.

Bilde 2: Dette bildet viser hva vi gjorde da vi var evakuerte... Dramatisk og trist å være på flukt for nordmenn i Dar.