Det O' store kultursjokket

Tiden er kommet for å forklare fenomenet som ofte blir kalt Kultursjokket.

Et abstrakt begrep, som i hovedsak handler om en reaksjon på kulturforskjeller. Jeg skal ikke la dette bli en akademisk tekst, så la oss heller se på noen forskjeller i norsk og tanzaniansk kultur.

I Norge er det å snakke uoppfordret til en person av motsatt kjønn totalt uakseptabelt, med mindre man er full og/eller man har, la oss kalle det, romantiske hensikter med samtalen. Kommunikasjon med fremmede foregår helst gjennom sosiale media, men hvis det skal forekomme i det virkelige liv bør det helst være av typen "Unnskyld, hva koster denne?" Kommunikasjon i form av samtale på buss MÅ IKKE FOREKOMME. Kroppskontakt her er også strengt forbudt.

I Tanzania er alle rafiki yangu, min venn. Man hilser på alt og alle, her nytter det ikke å være innesluttet. Men, det skal sies at det i stor grad er gutter som tar kontakt. Jentene holder seg i bakrunnen og svarer med et forsiktig "poa" om man sier hei. Stirring er ikke noe problem, her er det bare å se på den lyseblå huden til wazungu'ene så mye man vil. Om man ikke takler å ha folk innenfor intimsonen sin må man for all del unngå å ta dalla dalla - her er det trangt, varmt og svett. En meget annerledes busstur enn i Norge altså.

Jeg ser på meg selv som en relativt fordomsfri og åpen person, men dette ble raskt satt på prøve da vi kom til Tanzania. For meg utartet kultursjokket og fremmedfrykten seg slik:

4. januar landet jeg, Sigrid og Ayla på flyplassen i Dar es Salaam. Her gikk det greit å være, flyplasser er tross alt like over alt i verden, men snart måtte vi ut av dette kjente og trygge bygget. Vi fant oss en taxi, og jeg kjente frykten stige proporsjonalt med lengden på taxituren. Ikke en hvit mann så langt øyet kunne se, og hverken butikkene, husene eller bilene så ut som de gjør i gode gamle Norge. I tillegg var det sykt varmt og jeg svetta som en gris. Da vi svingte inn til hotellet tenkte jeg "Skal vi særriøst gå ute her?" Heldigvis var det bare et par meter fra oppkjørselen og inn til hotellet, så jeg kom meg fort i sikkerhet. Plutselig foreslo Ayla at vi, gud forby, skulle gå ut på gata _frivillig_ for å finne en minibank. Hva i alle dager!? Men ut skulle vi, og flere nordnorske gloser raste gjennom hodet mitt. Jeg var mildt sagt jævlig redd. Det var jo sykt mange afrikanere på veien, og de SÅ PÅ MEG. Ka i svarten, sir æ bare. Nå dør vi, tenkte jeg, nå kommer de å overfaller oss og voldtar oss og stjeler alt vi eier og har! Merkelig nok skjedde ingenting av dette. Det eneste flere av den gjorde var å hilse på oss, og spørre om vi ville kjøpe diverse varer hos dem. Men jeg var fortsatt ikke overbevist.

Etter det som føltes som den lengste dagen i mitt liv, var jeg relativt stabil emosjonelt sett da vi skulle legge oss. Jeg hadde fått roet nervene på det vestlige kjøpesenteret MlimaniCity, og alle inntrykkene hadde fått synke litt inn. Men nå, på dag fire begynner jeg faktisk å like kulturen her. Man er mye mer sosiale, og utrolig nok er det veldig koselig å kunne utveksle noen fraser med en fremmed person, uten at dette innebærer framtidige forpliktelser. Mitt inntrykk så langt er at tanzanianere flest er varme og åpne folk. Man er mye mer avhengig av et nettverk her, og det merkes. Stirringen og det at man er så veldig synlig som hvit var veldig ubehagelig i begynnelsen, men man blir fort vant med det. Nå synes jeg det er fint å bli sett, om ikke man går i de verste turistgatene. Der kan det bli litt for mye av det gode. På campus var det en helt annen atmosfære, så følg med for en oppdatering av livet der.

Until then, kwaheri rafiki yangu!