Hvor er'u bor hen a?

La meg ta deg med til byen min b-byen min. La meg i det minste ta deg med til The University of Dar Es Salaam (Graduate with "A's" not AIDS).

Universitetsområdet er vakkert. Rett og slett. Avstandene lange, men det man får se når man går fra punkt a til punkt b er store, grønne trær, lianer, aper, en bavian, og smilende og hyggelige mennesker. Med jevne mellomrom blir idyllen brutt av skulende/stirrende mennesker, døde, råtnende aper eller en sky foran sola.

Her trives vi jammen godt. Heldigvis, det er trossalt her vi bor; Hall III, åttende etasje. Vi har anskaffa kjeks, havregrøt og te, slik at vi ikke er fullstendig avhengig av kantinematen.

Nye venner og bekjentskaper har vi også anskaffa. I år er det utvekslingsstudenter fra Tyskland, Finland, Canada, Kina og USA her i Dar. Amerikanerne ser vi ingenting til, annet enn i flokk på campus. Kineserne ser vi kun når Ayla kjefter på dem på grunn av partymusikk natt til en mandag, eller syngende i trappa. Finnene derimot ser vi hele tida, sammen med Canadieren og Tysker-frøkna. Sammen utgjør vi en stor, herlig, 80% skandinavisk gjeng, som flirer og spiser mye. Ingenting nytt der, altså.

Livet er godt. Varmt og godt.

Planen var at forelesningene skulle starte mandag, men da vi sporty norddamer møtte opp klokka sju på ukas første forelesning var det ingen foreleser i sikte. Det var det heller ikke klokka ni. Eller klokka elleve. Så vi ga opp og dro på Mlimani City. Jungeltelegrafen nådde til slutt også oss og ryktene sa at amerikanerne hadde fått beskjed om å ikke møte opp på forelesninger før i neste uke. I god norsk ånd gjør vi akkurat som amerikanerne, og driter i forelesninger. Vi ville heller bade. Så da gjorde vi det. Vi tok med oss våre finske venner og stakk til et hotell med strand og basseng og klosett med vann, en lunsjmeny uten ris og benfri kylling. Der tilbragte vi dagen på det viset vi kan alt for godt; på ryggen/på magen/i en godstol/i bassenget/i baren.

Utsiktene for uka som kommer er like usikkert som alt rundt her; ingen vet noe (annet enn amerikanerne, de har en egen koordinator som passer på), men vi vet at vi skal bade litt mer, spise litt mer og flire litt mer.

Det har blitt påpekt at det ikke er mulig å kommentere på bloggen vår, og vi har blitt enig om at dette må være årsaken til at hverken familie eller venner noen sinne kommenterte noe som helst. Vi har forstått at dette ikke er deres feil, og vi har sluttet å være bitter på dere. Unnskyldningen for å ikke kommentere er nå ikke-eksisterende. Hurra!

Før jeg avslutter vil jeg gjerne fortelle at jeg var og jogget klokka sju i morges. Jeg er sporty. Og jeg vil at alle skal vite det.. Stor og varm afrika-klem fra Ayla Apekatt

Hello Norway!

Jeg savner deg, du trygge og kjente fedreland. Jeg savner deg fordi jeg vet hvordan man skal oppføre seg i enhver situasjon, og jeg kjenner dine sosiale normer og regler. Jeg savner mamma og pappa. Ja, litt vel tidlig, men jeg er nesten på andre siden av verden. Ikke le. Men dere trenger ikke bekymre dere altså, Mama Africa passer på. Jeg savner lille Sigrid (som jeg forøvrig har tapetsert veggene med bilder av) Jeg savner min kjære søster, og jeg savner alle de fine vennene mine – bortsett fra dem som er her da. Jeg og Ayla skal dele rom (lykke!) så vi får nok ikke tid til å savne hverandre så mye. En annen ting jeg ikke savner er leverpostei, for det spiste vi nemlig til lunsj i dag (Enda mer lykke!) Verdens beste romkamerat, Linn Magnhild, gav meg verdens beste julegave, en liten koffert med melkesjokolade, hapå, makrell i tomat, tyggis, plaster, pyrisept, og tidligere nevnte leverpostei. Du får det ikke bedre enn det.
Ellers har vi flyttet inn på rom 793 i Hall 3 på campus, og det er 7. etasje. Vi kommer til å være verdensmestre i trappegåing når vi kommer tilbake, for her er det ingen heis. For å være helt nøyaktig går vi opp 8 etasjer, siden de har samme system som i Storbritannia. Man kjenner det i lårene, for å si det sånn. En lat sjel som meg selv synes egentlig det er ganske greit, da MÅ jeg trene litt uansett om jeg vil eller ikke. Jeg kan jo selvsagt nekte og dermed måtte sove ute sammen med apekattene (this is Africa), men jeg tror nok det skal gå bra. Rommet er ganske slitt, men ikke skittent, og utsikten er helt fantastisk. Begynner å se koselig ut nå når vi har fått tingene våre på plass. Guri kor vi skal kos oss her. Deler bad med resten av gangen, har ikke helt oversikt over hvor mange det er enda. Den eneste vi har møtt er jenta på naborommet, Queen Marion (jepp, hun sa så), og hun var virkelig ei solstråle. Èn opplevelse som gjorde at vi virkelig skjønte at this is Africa, var da vi satt utenfor Hall 3, der vi bor. Plutselig rusla det en svær bavian forbi, type fem meter unna (okeida, kanskje ti), midt mellom alle blokkene. Sjukt.
I går var det infomøte for alle utvekslingsstudentene. Kort fortalt, 20-30 stykker inni et varmt klasserom, mens kanskje 10 forskjellige folk sa akkurat det samme etter tur. Hovedbudskapet var «I would like to use this moment to welcome you all to the University of Dar es Salaam» (det sa alle), ikke gå alene ute etter at det har blitt mørkt, og husk å låse romdøra når man går. Veldig mange kule utvekslingsstudenter da, er folk fra både USA, Finland, Kina, Tyskland og Canada. Har blitt kjent med noen av dem, noe som betyr flere venner. Jippi! Forelesningene skal etter planen begynne på mandag, men vi får nå se på det. Sannsynligvis begynner de uka etterpå.
I dag kommer Jon Harald tilbake fra Kenya, og i morgen kommer Sigrid fra Arusha, så da blir norskegjengen komplett! Hurra for det, og hurra for Tanzania som jeg liker bedre og bedre for hver dag som går!
Jeg ser at dette innlegget er et godt eksempel mitt følelsesliv for tida. Mye opp og ned for å si det sånn! Er bare så sykt mange inntrykk hele tida, og alt er så annerledes. Er litt emosjonelt ustabil, men det går seg til etterhvert!(Forhåpentligvis)
Spørsmål? Fyr laus.
Suss fra Maren

Fly540, Nairobi og Wikipedia

Etter fire herlige dager i Paje stakk jeg til Zanzibar internasjonale lufthavn for å fly til Nairobi med det jeg trodde var et direktefly fra flyselskapet Fly540. Flyet skulle gå klokka 1530, men jeg hadde ikke peiling på hvordan systemet der funka eller hvor lang tid det ville ta å sjekke inn, så jeg seifa og tok fellesdrosja fra hotellet klokka 9, for jeg måtte til Steinbyen først for å sette fra meg en bagg med bagasje som jeg ikke skulle ha med, og dro deretter til flyplassen.

Jeg kom til flyplassen i 11-tida, og gikk til Fly540s kontor for å finne ut om det ville være noen problemer med å reise når jeg hadde glemt reservasjonsnummeret mitt (internettet på hotellet var nede, så fikk ikke sjekka det der). Det skulle det ikke være, og innsjekkinga skulle begynne 1130. Da klokka blei 1130 gikk jeg for å sjekke inn, men fikk beskjed om at innsjekkinga begynte klokka 1300. Greit nok. Da jeg så skulle sjekke inn ga jeg passet mitt til fyren i innsjekkinga, men han fant ikke navnet mitt på lista si. Etter mye om og men fant han det læll, det var bare forvirring rundt den fagre bokstaven «ø». Dette var forresten da jeg fant ut at det ikke var direktefly, men at det var såkalte touch-downs (eller tøtsj-dauns) i Dar-es-Salaam og Kilimanjaro.

Deretter var det tid for flyturen. Flyet er det minste jeg noensinne har fløyet (flydd?). Flyet ga meg skikkelig deja-vu til toget jeg, Borelly og Ingrid tok fra ~Banská Bystrica; det hadde plass til sytten passasjerer; ett sete på hver side i 7 rader, og tre seter på bakerste rad (det er vel der de kule unga pleier å sitte), og det var maks 1,3 m under taket. Det var også fryktelig trangt, og jeg endte med å sitte med begge beina ut i midtgangen for ikke å ta knekken på lårbeinet mitt (så ille var det ikke, men det var direkte ubehagelig å sitte sånn man skal sitte). Det var også fritt innsyn i kokkpitten, noe som var fryktelig kult, fordi man da kunne se rullebanen når man gikk inn for landing. Tro for all del ikke at jeg klager på flyturen: Det er en av de artigste flyturene jeg har hatt, fordi det var så uvant fra alle andre flyturer jeg har hatt. Blir spennende å ta den igjen når jeg skal tilbake i morgen.

Så etter nevnte mellomlandinger ankom jeg Jomo Kenyatta, og tok en liten halvtime på en internettkafe der til fjasboka og for å finne et sted å sove. Så tok jeg drosje inn til Nairobi. En ting må sies: Kenyansk trafikk er tilogmed verre enn den egyptiske. Drosjesjåføren kjørte slalåm mellom biler, ofte så godt som på tvers av filene, for å komme noen meter lenger fram. Han trodde visst også at han hadde terrengbil, for plutselig kjørte han nedi grøfta eller opp på et fortau. Jeg er jo ganske tøff i trafikken sjøl, så siden det ikke gikk så fort synes jeg det bare var gøy, men jeg tror nok at modern hadde fått et hjerteattakk eller to av den kjøreturen der.

Da jeg kom til vandrerhjemmetspiste jeg og la meg for å sove, men sov nesten ingenting hele natta; det var ikke myggnett der, og jeg blei vekka av mygg som fløy opp i ansiktet mitt hele tida. Jeg bestemte meg derfor for ikke å ta flere netter der, men finne noe annet i stedet.

Dagen etter jeg kom dro jeg på det som var målet med turen: Wikipedia-konferanse. Det var lansering av et prosjekt for å få offline-Wikipedia til skoler i Kenya, kombinert med feiring av Wikipedias tiårsdag. Der møtte jeg (som vanlig på Wikipedia-konferanser) massevis av interessante folk; to av dem hadde jeg møtt tidligere, nemlig arrangøren av dette arrangementet, Abbas Mahmoud, og styreformann i Wikimedia Foundation, Ting Chen. En annen interessant fyr jeg møtte var Oliver Stegen, som er en tysk lingvist og wikipedianer som har bodd i Øst-Afrika i femten år, og er lærer i lingvistikk på swahili (drømmejobb much!). Og tror dere ikke han kjente swahililæreren min i Trondheim, Assibi? Joda. Verden er liten, ass. Jeg kunne ha skrevet mye mer om konferansen her, men det blir vel litt utafor denne bloggens målgruppe, så jeg skreiv det på Wikipedia-bloggen min i stedet.

Uansett, inntrykket av Nairobi så langt er at det virker som om folk her er mer velstående enn i Dar-es-Salaam. Det kan hende det har med hvilke deler av byen jeg har sett, men det virker iallefall slik. Folk her er også veldig hyggelige, men det er litt mindre «jambo!» her enn i Dar. Byen har et dårlig rykte (blir kalt Nai-robbery blant annet), men jeg kan ikke verken bekrefte eller avkrefte det etter så kort tid; førsteinntrykket er imidlertid godt. Kommer nok til å dra tilbake hit seinere.

Nettverksbygging

Først av alt, vi har dødd og kommet til himmelen. Paje er helt nydelig, bare se på bildene så skjønner du. For det andre, vi har fått oss venner, jippi! Vi overvant frykten vår for å snakke med fremmede, og ble dermed kjent med flere nordmenn her og en guttegjeng fra Sør-Afrika. Dagene går med til å bade i havet eller bassenget, spise, lese.. Ja, det er stort sett det! I går lagde Sør-Afrikanerne bål på stranda og stemninga var tipp topp (Hei Madeleine!) Drakk øl, så på stjernene og diskuterte alt fra politikk til kulturforskjeller. Nå har vi kontakter både i Zambia og Sør-Afrika, om vi skulle ha lyst å dra dit. Vi har også laget oss et 11.januarforsett; Ikke vær redd for å prate med folk, for folk flest er bare hyggelige. Ingen vits i å være redd for å ta kontakt, når man har så mye å tjene på det. Livet blir ikke stort bedre. Jada, bare vær litt sjalu du. Suss og klem fra Maren og Ayla

Det O' store kultursjokket

Tiden er kommet for å forklare fenomenet som ofte blir kalt Kultursjokket.

Et abstrakt begrep, som i hovedsak handler om en reaksjon på kulturforskjeller. Jeg skal ikke la dette bli en akademisk tekst, så la oss heller se på noen forskjeller i norsk og tanzaniansk kultur.

I Norge er det å snakke uoppfordret til en person av motsatt kjønn totalt uakseptabelt, med mindre man er full og/eller man har, la oss kalle det, romantiske hensikter med samtalen. Kommunikasjon med fremmede foregår helst gjennom sosiale media, men hvis det skal forekomme i det virkelige liv bør det helst være av typen "Unnskyld, hva koster denne?" Kommunikasjon i form av samtale på buss MÅ IKKE FOREKOMME. Kroppskontakt her er også strengt forbudt.

I Tanzania er alle rafiki yangu, min venn. Man hilser på alt og alle, her nytter det ikke å være innesluttet. Men, det skal sies at det i stor grad er gutter som tar kontakt. Jentene holder seg i bakrunnen og svarer med et forsiktig "poa" om man sier hei. Stirring er ikke noe problem, her er det bare å se på den lyseblå huden til wazungu'ene så mye man vil. Om man ikke takler å ha folk innenfor intimsonen sin må man for all del unngå å ta dalla dalla - her er det trangt, varmt og svett. En meget annerledes busstur enn i Norge altså.

Jeg ser på meg selv som en relativt fordomsfri og åpen person, men dette ble raskt satt på prøve da vi kom til Tanzania. For meg utartet kultursjokket og fremmedfrykten seg slik:

4. januar landet jeg, Sigrid og Ayla på flyplassen i Dar es Salaam. Her gikk det greit å være, flyplasser er tross alt like over alt i verden, men snart måtte vi ut av dette kjente og trygge bygget. Vi fant oss en taxi, og jeg kjente frykten stige proporsjonalt med lengden på taxituren. Ikke en hvit mann så langt øyet kunne se, og hverken butikkene, husene eller bilene så ut som de gjør i gode gamle Norge. I tillegg var det sykt varmt og jeg svetta som en gris. Da vi svingte inn til hotellet tenkte jeg "Skal vi særriøst gå ute her?" Heldigvis var det bare et par meter fra oppkjørselen og inn til hotellet, så jeg kom meg fort i sikkerhet. Plutselig foreslo Ayla at vi, gud forby, skulle gå ut på gata _frivillig_ for å finne en minibank. Hva i alle dager!? Men ut skulle vi, og flere nordnorske gloser raste gjennom hodet mitt. Jeg var mildt sagt jævlig redd. Det var jo sykt mange afrikanere på veien, og de SÅ PÅ MEG. Ka i svarten, sir æ bare. Nå dør vi, tenkte jeg, nå kommer de å overfaller oss og voldtar oss og stjeler alt vi eier og har! Merkelig nok skjedde ingenting av dette. Det eneste flere av den gjorde var å hilse på oss, og spørre om vi ville kjøpe diverse varer hos dem. Men jeg var fortsatt ikke overbevist.

Etter det som føltes som den lengste dagen i mitt liv, var jeg relativt stabil emosjonelt sett da vi skulle legge oss. Jeg hadde fått roet nervene på det vestlige kjøpesenteret MlimaniCity, og alle inntrykkene hadde fått synke litt inn. Men nå, på dag fire begynner jeg faktisk å like kulturen her. Man er mye mer sosiale, og utrolig nok er det veldig koselig å kunne utveksle noen fraser med en fremmed person, uten at dette innebærer framtidige forpliktelser. Mitt inntrykk så langt er at tanzanianere flest er varme og åpne folk. Man er mye mer avhengig av et nettverk her, og det merkes. Stirringen og det at man er så veldig synlig som hvit var veldig ubehagelig i begynnelsen, men man blir fort vant med det. Nå synes jeg det er fint å bli sett, om ikke man går i de verste turistgatene. Der kan det bli litt for mye av det gode. På campus var det en helt annen atmosfære, så følg med for en oppdatering av livet der.

Until then, kwaheri rafiki yangu!

Tupo Zanzibar!

Nå er vi på Zanzibar! Vi har vært her i to dager, og det er sykt deilig. Fine strender, hav så langt øyet kan se (vel, men unntak av noen øyer da), de trange og koselige gatene i Steinbyen på Zanzibar («Stone Town» for de som vil høres internasjonale ut), bønnerop fra moskeene. Livet er fantastisk. Men man er jo norsk, så man må klage litt også: Det er uhorvelig varmt, og både jeg og Maren har blitt solbrente. Jeg mer enn Maren; jeg er rosa som en overkokt hummer på armene og i trynet, og har fått andregradsforbrenning på nesa (jippi!), og det bare på den to timer lange båtturen hit fra Dar-es-Salaam. Men skal ikke klage for mye, det er ikke ti minus, og ingen er sjuke (ennå).

Før vi kom hit var vi i Dar; jeg kom til hotellet i Dar (Jambo Inn Hotel) ved midnatt 2. januar, mens Ayla, Sigrid og Maren kom tidlig på morgenen 4. januar. Etter at de kom tok vi dyr drosje til kjøpesenteret Mlimani City, som trolig er noe av det vestligste i hele Tanzania. Så akkurat ut som et norsk kjøpesenter, bare litt renere og mer romslig. Der ble Sigrid henta av en drosje fra hotellet til mora si, de skal nemlig til Arusha før skolen starter (regner med at det kommer mer om det i et seinere blogginnlegg).

Etter det dro jeg, Ayla og Maren til universitetet og snakka med dama på Links Office (utvekslingskontoret). Da fant jeg endelig ut at jeg har kommet inn på universitetet (noe jeg ikke visste før jeg kom hit; de tre andre hadde fått e-post, ikke jeg), så det var en lettelse. Etter det dro vi litt rundt i byen; på kvelden spiste vi på Addis in Dar, en etiopisk restauraunt som Ragnhild og Madeleine hadde anbefalt oss; maten var digggg.

Ellers i Dar var vi lettlurte norske turister som betalte mer enn vi burde på det meste, men det er jo en læringsprosess, og nå begynner vi å bli ganske vant med prisnivået; vi veit hva ting bør koste, og når de prøver å lure wazunguene med alt for høye priser sier vi bare «vi betalte det-og-det forrige gang», og det funker bra. Vi har kjøpt tanzanianske SIM-kort (fra Tigo) sånn at vi slipper skyhøye utenlandstakster fra Telenor & co.

I går dro vi hit til Zanzibar med båt (som vi betalte alt for mye for). Hotellet vi bor på, Clove Hotel, drives av ei nederlandsk dame, og har ille god standard. Vi har ett stort rom med ei dobbeltseng og to enkeltsenger, bad og to(!) balkonger. Det er gratis trådløst internett her (kvaliteten er så-så, fordi dette er Afrika), og en stor takterrase (med tak over, ellers hadde det vært uutholdelig) med selvbetjening til forfriskninger. Dette er livet, med andre ord.

I dag var vi på stranda ved luksushotellet Mtoni Marine, og bada i hotellbassenget. Vi bada ikke i sjøen fordi vi da måtte ha vært i sola hele tida, noe som (spesielt når man er solbrent) ville vært usannsynlig varmt, og direkte ubehagelig. Men bassenget var mer enn digg nok, bade i sjøen får vi gjøre en annen dag.

Vel, det var det. Får vel si tutaonana og take care!

Barna i Afrika

Hei til alle Afrikabarn, Afrikaforeldre, venner og slekt.

Her kan dere følge våre spennende liv som studenter og turister i Tanzania.

Nå er vi trygt i Stone Town, Zanzibar. Sola gikk akkurat ned mens det ble kalt inn til bønn fra alle moskéene rundt oss. Her blir vi til lørdag.

Så, når dere ikke spiser opp maten deres, tenk på barna i Afrika. Det er vårs det.

In honour of Sarah:

Here on this blog you can follow our exciting lives as students and tourists in Tanzania.

We are safe and sound in Stone Town, Zanzibar, and we've just watched the sun set. We are staying in Stone Town for a few days, and after that; who knows?!

(Barna i Afrika = the children in Africa)

Ayla