Kenya - part 2

Mens vi var i Kenya var jeg og Maren var i Kisumu og besøkte fadderbarnet mitt, Joseph

Det var en sterk opplevelse. Jeg er fadder gjennom PLAN, som arrangerte besøket. Fra vi ankom Kisumu til vi dro, ble vi tatt vare på av PLANs ansatte. Vi fikk omvisning på PLANs kontor. PLAN i Kisumu jobber med 10100 barn i området rundt byen. Dette betyr at mange landsbyer får hjelp fra PLAN.

Vi kjørte til en liten landsby en time utenfor Kisumu. Veien var sliten og humpete, og landskapet var som det Afrika vi ser på tv.

Hverken Maren eller jeg visste helt hva som ventet oss, så det var vanskelig å tro at velkomstkomiteen som møtte oss utenfor Josephs skole var til ære for oss. Alle barna på den lille skolen var stilt opp og hilst oss med sang og rim.

Vi fikk en omvisning på skolen av de ansatte. Skolen er frivillig drevet, for nursery schools ikke er støttet av myndighetene i Kenya.

Både jeg og Maren synes det var vanskelig å takle situasjonen da vi skulle møte Jospeh. Foran alle ble han dyttet fram av skolens patron, og han var helt på gråten. Jeg synes det var litt ekkelt at en liten gutt skulle bli tvunget til å hilse på (hvite) fremmede foran hele skolen, uten foreldre eller søsken tilstede, samtidig var jeg smertelig klar over at det var jeg som hadde bedt om å få møte ham. Han virket helt fortvilet da han ble plassert i bilen for å bli kjørt hjemover. Det er nok ganske sannsynlig at han ikke har kjørt bil før.

Hjemme hos Joseph ble vi mottatt av hele familien og den utvidede familien. Det var over ti mennesker i huset for å møte oss, med barn, barnebarn, bestemødre og fedre, søskenbarn og lærere. Vi ble servert te og nøtter, all slags kjøtt og ugali. Det er fantastisk rørende å møte mennesker som har så lite men alikevel er så fantastisk gavmilde og gjestfrie. Det ble holdt flere taler om hvor fantastisk det var at vi var kommet på besøk og at vi hjalp samfunnet rundt Joseph gjennom PLAN.

Jeg og Maren hadde kjøpt gaver vi hadde med oss; sukker til Mama, tegnesaker til Joseph og en fotball. Det var nok fotballen som skapte mest glede. Det var nemlig først når vi begynte å spille fotball at Joseph smilte. Det samla seg etter hvert en hel gjeng unger som ville spille fotball med oss, wazunguer. Når vi kjørte avgårde tilbake til Kisumu smilte han fortsatt.

Vi ble sluppet av på flyplassen, og når vi satte oss ned med hver vår Fanta, var vi helt tomme og alt for fulle på samme tid. Så mange inntrykk, samtidig som hodet ikke helt vil ta inn over seg all urettferdigheten vi har sett.

Det var altså to slitne piker som ankom Nairobi onsdags kveld.

Både jeg og Maren er enige om at neste gang vi er i Kenya (og det blir en neste gang, det MÅ bli en neste gang), så skal vi igjen besøke Joseph. Det gir en helt ny mening å betale de 250 kronene i måneden når jeg vet hvor og til hvem de går. Så til alle der ute som noen sinne får muligheten til å besøke sitt fadderbarn, gjennom PLAN, SOS Barnebyer, UNICEF, eller Redd barna - gjør det, det er verdt så utrolig mye i inntrykk og minner.

Kenya

Det er alltid like kjipt å begynne på skolen igjen etter ferie, selv i Afrika. De siste ti dagene har jeg og Ayla vært i Kenya, på besøk hos onkelen og tanta mi. Det var rimelig herlig, bare hør: Varmt vann i dusjen! Dyne! Mat som ikke er frityrstekt! Mamma! Pappa! Freia påskeegg!!! Hva mer kan man ønske seg? Dagene brukte vi til å henge med familien, slappe av, gjøre litt skolearbeid og spise på den Libanesiske restauranten til onkelen min. Ellers var vi ute på byen et par ganger sammen med søskenbarnet mitt, og det var en meget morsom opplevelse. Etter å ha sett fantastiske Marsha riste på rompa som en gud, spurte jeg om ikke hun kunne gi oss et crash course. Det kunne hun selvfølgelig, selv om det viste seg at det tok litt tid å løse opp stive, norske hofter. Men, etter et par (trefirefemseks) øl ble vi veeldig flinke, og minst like gode som de andre. Jeg var støl i mange dager etterpå.

På onsdagen var vi i Kisumu og besøkte fadderbarnet til Ayla. En helt fantastisk opplevelse, så fantastisk at den får et eget blogginnlegg. Siste helga dro vi til Lake Naivasha, et nydelig område en time utenfor Nairobi. Her bodde vi et svært luksushus i et svært luksusområde. Virkelig en annen verden. Likevel var det utrolig deilig å være der et par dager, spesielt siden det ble litt kaldt på kveldene, og man kunne legge seg under ei varm dyne mens det regnet utenfor. Nesten som å være i Norge jo! På tilbaketuren til Nairobi så vi giraffer, sebra, gaselle, vortesvin og aper. Det er på tidspunkt som når det rusler en giraffamilie forbi at det virkelig går opp for meg at vi bor i Afrika. Sjuke greier. Som avslutning på ferien hadde jeg og Ayla sjokoladeorgie bakerst i flyet (Den hadde jo bare smeltet i Dar, hallo.) Nå blir det noen intensive uker med skolearbeid fremover, og så er det plutselig påske og besøk! At vi begynner eksamener rett etter påske gidder jeg ikke tenke på akkurat nå. Skippertaksmetoden har da alltid vært min favoritt, ingen vits å endre på det.
Ps: Nå skulle jeg egentlig springe på forelesning, men så fikk jeg denne meldingen fra professoren. «I am not sure but I think people feel still the holiday mood» Love it!
Maren

Party like it's your birthday..

Pappas lille store kvinnedagsgave er blitt gammel! Hjelp! Heldigvis har jeg gode venner som gjorde den vanskelige overgangen fra 21 år til 22 litt lettere.

Det er fantastisk hvor mye glede jeg enda finner i det å ha bursdag. Gleder meg enda, om ikke like mye som før. Lå spent å venta i en halvtime mens Maren snek seg opp og inn til Sigrid for å fikse noe hemmelig. Jeg hadde fått streng beskjed om å ikke stå opp før jeg ble vekt, jeg måtte tilogmed ha dopass for å få gå på toan.

Etter en stund kom de valsende og syngende inn, med nabo Jackie og Queen på slep, med et fat med sjokomuffins (hjerte), med lys og alt! Jeg klarte å blåse ut alle lysa, ingen kjærester på meg. Pole sana. Jentene hadde ordna piknik-frokost på Sigrid sitt rom, med frukt og grønt og grove rundtstykker med tilhørende nugatti, leverpostei, makrell, skinke og Nora syltetøy. Sjelden har jeg fått så mye lykke på flaske, boks og tube.

Ergerlig var det at jeg hadde muntlig på kvinnedagen, men passende nok at den omhandlet feminisme i Afrika. Det gikk forøvrig superbra, og jeg kunne med god samvittighet ta meg fri resten av dagen. Jeg gjorde ingenting annet enn å sove og spille roller coaster tycoon (i likhet med veldig mange andre dager her i Dar).

Jeg, Sigrid, Maren og Jon hadde lagt en lur plan for kvelden. Vi skulle nemlig på 81 steps, en restaurant vi fant i Lonely Planet - Tanzania. Der skulle vi spise arabisk-marrokansk-swahili cuisine, man satt på gulvet på puter, og alt spises med hendene. Eksellent tenke vi, og kasta oss i en Bajaj. Den gang ei. Restauranten eksisterte ikke. Selv ikke betjeningen på hotellet hvor 81 steps angivelig lå visste om restauranten. Mystisk.

Men det ble Thai Village i stedet, noe som ikke kan slå feil. Der har de trossalt verdens beste green curry (sorry Thai i Vardø, dere er grust). Det ble en kjempekoselig middag med latter, øl og mat. Desserten måtte vi ta desserten på Mlimani, siden de ikke hadde dessert på Thai Village. På tur dit skremte vi Bajaj-sjaføren med allsang type; Norge i rødt, hvitt og blått, Det kommer en dag i morgen, Reach for the stars, It's a hardknocked life for å nevne noen. Jon unnskyldte seg flere ganger til sjåføren for vår utagerende oppførsel. Oh well, what's life without a song?

Kveld ble avsluttet med elendig is på Mlimani, men da vi fikk sitte ved Mlimanis høyeste bord med de minste stolene de kunne oppdrive, ja da gikk det bra.

Alt i alt har jeg hatt en helt herlig bursdag, med en helt herlig gjeng og livet har sjelden vært bedre.

Tusen takk for alle hyggelige hilsener og stor klem fra meg til dere.

"Du lovte meg en ring fra Zanzibar.."

We're back, nå enda en nyanse brunere!
Torsdag dro jeg, Sigrid og Ayla sammen med Raymond til en organisasjon som heter Dogodogo. De driver et senter der gategutter får opplæring i lesing og skriving, i tillegg til jobbrettet opplæring som snekring, sying, carpentry og film. Filmopplæringa er det faktisk ei norsk dame som driver, og hun hadde besøk av tre norske mediastudenter som var der for å hjelpe til. Alltid like trivelig å møte fedrelandsvenner. Vi ble vist rundt på området, hilste på mange av de som bodde der, og fikk se en fantastisk danseoppvisning som fikk meg til å skjemmes over at jeg noen gang har bevegd meg ut på et dansegulv. De guttene hadde vunnet dansefeber/so you think you can dance/skal vi danse/landskappleiken ANYTIME. Uansett er det en helt fantastisk organinsasjon, som gjør mye for mange. Om du vil lære mer om dem, gå til http://www.dogodogocentre.org

Så kommer vi til helga dere, HELGA (som i weekend, ikke jentenavnet. Om noen lurte) Siden vi fikk permit C på(Oppholdstillatelse i Tanzania, wuhu!) torsdag tenkte vi, hvorfor ikke dra en tur til Zanzibar? Vi kunne ikke komme på en eneste grunn til ikke å dra, så jentetur til Zanzibar var ganske raskt et faktum. Fredag hang vi rundt i Stone Town, møtte Audun fra Bodø, røyka en særdeles dårlig vannpipe, spiste kinamat til den store gullmedaljen, og hadde det generelt helt ok +. Apropos gull, jeg kan ikke beskrive hvordan det smerter meg at jeg ikke fikk sett Johaug og Nordtug gå femmila. Dæveeeeeeen. Takk gud for NRK nett-tv, neste gang vi drar på Hilton er det ingen tvil om hva jeg skal bruke gratis nett til! Hvor var vi. Jo. På kvelden dro vi til Kendwa, also known as paradis. Jeg sier som Sigrid, fy for dæven så fint det var! Kan ikke beskrives med ord. (Men bildene kan kanskje gi en liten indikasjon) Har du litt tid og mye penger til overs, DRA DIT. Ingen tvil om at jeg og bodøjentene mine skal dit i påska! Gleed dåkker. Lørdag lå vi som noen slakt på stranda hele dagen, leste litt pensum og bada når det ble for varmt. Igjen, helt ok +. Etterhvert kom Salla, Katariina og Alika dit også, for på kvelden var det Full Moon Party. Høres en smule suspekt ut, men det var veeldig god stemning. 90-talls hit'er på rekke og rad, masse folk og billig øl. Eneste negative var at veska til Ayla ble stjelt, med hennes og min mobil og pengbok oppi, i tillegg til romnøkkelen. Etter litt styr skjønte vi at det ikke var noe vi kunne gjøre, så da bestemte vi oss for å fortsette festen. En av de bedre avgjørelsene vi har tatt, synes jeg. Søndag måtte vi desverre dra tilbake til Dar og skola, selv om vi var skjønt enige om at det beste hadde vært å ha ferie hele tiden. Oh well, på torsdag reiser jeg og Ayla til Kenya i ti dager, så uka blir ikke så veldig ille.
Og forresten; Ayla har bursdag i morgen, hint hint!
Og forresten; Vi har fortsatt samme nummer, selv om vi har nye telefoner. Hurra for det.