Sponsing av utdanning

Trenger bare 5 sponsore til nå! :)




Våren 2011 var jeg utvekslingsstudent i Tanzania, der jeg blant annet jobbet på et barnehjem i Moshi, helt nord i landet. Her jobbet jeg på et hjem som heter Children of Destiny, hvor det bor 25 barn sammen med Mama Margareth, Aunt Bahati, Aunt Tekla og Aunt Rose. De er som en stor familie, men mangler mye. Familien har ingen fast inntekt, bortsett fra det Margareth tjener på sin kontorjobb. Ellers lever de på donasjoner fra lokalmiljøet ( i den tiden jeg jobbet der var det flere som kom innom med det de måtte ha til overs av ris, mel, egg ol). Mange som jobber frivillig i Moshi bidrar også når de kan, dette er et barnehjem som mange har sterke følelser for, og som er veldig lett å bli glad i. Disse følelsene satt også jeg igjen med etter å ha jobbet der, og derfor har jeg et sterkt ønske om å hjelpe dem. Situasjonen deres er ganske kritisk pengemessig, og i samarbeid med Margareth ble vi enige om en plan for å hjelpe. Margareth var helt tydelig på at utdanning er det viktigste for disse barna og dermed ble min oppgave å prøve å finne mennesker som kan tenke seg å sponse utdanningen til barna.
13 av barna har ingen mulighet til å betale for skolegangen sin. Noen er underveis i utdanningen fordi familie eller sponsorer har kunnet betale før, men ikke nå lenger. Noen av dem igjen har ikke begynt på utdanningen. Enn så lenge har de som er underveis i utdanningen, fått lov til å fortsette på skolen, men de siste månedene har ledelsen mast om betaling, og kommer til å nekte dem å fortsette om ikke pengene kommer inn. Margareth ønsker at disse 13 skal begynne på en privatskole som heter Eden Garden. Dette er en veldig bra skole, hvor en høy andel fortsetter videre på universitet ol. De har gode fasiliteter, nettilgang og engasjerte lærere.

Det er altså snakk om 13 barn, hvor en bare har ett år igjen, to skal begynne til høsten og resten er underveis i grunnskoleutdanningen. Dermed kan de som er interesserte, bestemme selv hvor mange års skolegang de kunne tenke seg å sponse. Men, et viktig poeng er at om du sier ja til å sponse et barn, forplikter du deg til å sponse alle årene dette barnet har igjen på skolen. Skolen har elever i barnehage, pluss 1. til 7.klasse.

I praksis vil hver sponsor sponse ett barn hver. Betalingen for skole vil bli gjort en gang i året, og er mellom 1300kr og 4000kr. Prisen vil være forskjellig hvert år fordi det er små prisforskjeller for hvert skoleår (i 6.klasse er det f.eks en skoletur, og dermed koster dette året mer). I tillegg må alle barna betale en engangssum når de begynner på skolen (betaling for pult, stol og registrering). Dermed blir førsteåret det dyreste for samtlige elever. Til de som er interesserte, vil jeg sende et fullstendig budsjett, hvor det er tydeligere hvor mye man betaler hvert år. Pengene går direkte til skolen hvor hver elev har en «educational account». Dermed er det ikke mulighet for at pengene går i lommene på en mellommann. Jeg kjenner også flere i området som vil sjekke at pengene er kommet frem og at barnet faktisk går på skolen. I tillegg sa rektor på skolen at de sender ut en «progress report» hvert år, slik at de som sponser kan følge med på utdanningsforløpet. Jeg vil sende et par bilder av barnet man sponser, i tillegg til en tegning de selv har tegnet.

Håper de som er interesserte, gir meg tilbakemelding, så skal dere få mer informasjon om betaling, skolen, oppfølging og eventuelle spørsmål dere har. Dette er barn som er avhengig av en utdanning, de har ingenting annet å falle tilbake på. Om ikke du har mulighet til å sponse, håper jeg du sender denne mailen videre til familie eller venner som kan være interessterte.
Mvh Maren Albrigtsen

Tlf: 95139025
Mail: marenalbrigtsen@hotmail.com

Den store reisen i sørlige Afrika, del 1: TAZARA

Oi. Jeg har ikke blogga siden januar. «Hvorfor ikke?», lurer du sikkert på. Jeg har ikke peiling. Det er mye jeg kunne ha blogga om, men jeg har bare ikke gjort det av en eller annen grunn (latskap). Men det skal det bli en endring på nå som det er ferie. Høhø.

Vel. Det er mye som har skjedd, men mye er allerede nevnt eller så har det gått for lang tid til at jeg gidder å blogge om det nå. Spør om det når jeg kommer hjem. Det jeg har tenkt til å blogge om nå er ferien jeg nettopp har vært på. Jeg, Nora, Luisa, Lauri og Katja har nemlig tatt en rundtur i sørlige Afrika. Alle er medutvekslingsstudenter her; Nora og Luisa er fra Tyskland, og Lauri og Katja fra Finland. Turen gikk til Zambia, Botswana, Zimbabwe og Sør-Afrika.

Turen begynte 13. mai. Da skulle vi ta toget (TAZARA) fra Dar-es-Salaam til Kapiri Mposhi i Zambia. Toget tar i teorien to dager, men alle vi har hørt med sa at det tok to–tre dager minst, så vi beregna god tid. Det vi imidlertid ikke hadde regna med var at det skulle være streik blant de togansatte, og at togselskapet ikke ville at noen skulle vite at det var streik. Vi kom på stasjonen før toget egentlig skulle gå, men de sa at det var «problemer», og at toget var utsatt. Så vi satt og hang i førsteklasseventerommet. Førsteklassesbillett kosta forresten 60 000 shilling, hvilket tilsvarer ca. 200 kroner, fullpris (studentpris er halvparten). Sammenlign det med de 800 kronene man må betale for å få lov til å sitte i en ubehagelig stol i seks–sju timer mellom Trondheim og Oslo. Ikke dårlig, tross alt.

Uansett; toget skulle gå klokka halv to den 13. mai, men vi fikk etter hvert beskjed om at det skulle gå klokka fire, og så ti på kvelden. Da klokka blei åtte fikk vi beskjed om at det ikke ville gå før klokka elleve dagen etter. Litt kjipt, men for min del var det helt greit, for det betydde at vi kunne dra på en fest på «Malaika Beach» (egentlig Mbelamwezi), som var bursdagsfest for finnene Salla og Katariina, og på mange måter en avskjedsfest for utvekslingsstudentene vi har vært sammen med dette halvåret. Og om ikke toget hadde vært så forsinka hadde jeg gått glipp av det, så det var hell i uhell.

Neste dag kom vi til stasjonen litt over ti, men da klokka var elleve var det fortsatt ikke noe tegn til at toget ville gå. Jeg og Luisa tok da motorsykkel til Mlimani City for å undersøke fly- og bussbilletter, evt. leiebilpriser, for vi hadde lyst til å rekke det vi hadde planlagt videre. Vi hadde sjekka med reisebyrået og satt på internettkafe og sjekka priser da Nora ringte og fortalte at de hadde begynt å gå om bord i toget, og det virka som det skulle gå snart. Hurra! Da var det bare å hive seg på motorsykkel igjen og dra dit så fort vi kunne. Storparten av døgnet er trafikken i Dar-es-Salaam så ille at ting kan ta en halv evighet, men motorsyklene smetter mellom bilene, så det går relativt fort uansett.

Var litt stressa da vi ankom stasjonen, men det var unødvendig, for det gikk fortsatt et par timer fra vi hadde gått på toget til det faktisk gikk. Da det gikk var det 23 timer forsinka, og det var før vi hadde kommet noe sted. Menmen.

Sjølve togturen var en humpete affære med en masse stopp. De fleste var på stasjoner, men det var også en god del stopp uten noen åpenbar grunn i midten av ingenting (som ifølge Google Maps ligger i USA, men jeg er temmelig sikker på at det er i Tanzania, siden jeg har vært der). Vi spilte kort, drakk øl, spiste mat i fastfoodrestaurantvogna (haha, bare kødder, det tok opptil to timer å få maten man bestilte) og hadde masse interessante samtaler, og hang med hodet ut av vinduet og tok bilder eller vinka til folk vi kjørte forbi, eller ga tomflasker til småbarna som hang rundt toget ved stasjonene.

Vi kom fram i Kapiri Mposhi etter tre dager, noenlunde midt på natta. Husker ikke datoen, men vi var totalt 36 timer forsinka i forhold til planen, og vi hadde egentlig en buffer på 31 timer før neste etappe. Det årna seg, men mer om det i neste post.

Alt i alt var togturen en skikkelig afrikansk opplevelse, og trass i alle småtinga som ikke var som det skulle er det noe jeg vil anbefale varmt. Om en har god tid da – har man dårlig tid bør man nok reise på en annen måte, for spesielt tidseffektiv var ikke denne måten.

I neste episode: Livingstone og Victoriafallene (Zambia), Chobe nasjonalpark (Botswana) og Bulawayo (Zimbabwe). Stay tuned!

Hasteinnlegg fra en shabby internettcafe i Moshi

Det mobile internettet mitt har sluttet aa virke, saa naa for tiden er det daarlig med internettilgang. Paa forhand, beklager skrivefeil og lite gjennomtenkt setningsoppbygging, har 30 min foer jeg maa stikke herfra. Livet i Moshi er fantastisk, skulle gjerne vaert her lengre enn tre uker. For det foerste, Foot2Afrika er en utrolig bra organisasjon, som tar imot voulenteers fra hele verden og plasserer dem paa forskjellige prosjekter. Man kan jobbe paa barnehjem, jobbe for et woman empowerment prosjekt, plante traer for et conservation project og mye mer. Men det beste med organisasjonen er at man bor som en familie paa hostellet deres, og spiser frokost og middag sammen. Man foeler seg inkludert fra dag 1, og alle er kjempehyggelige. Fram til i gaar har vi bare vaert 5 voulenteers, Olga fra Spania, Sabine fra Tyskland, Deb fra USA og Rashid fra Tanzania. I tillegg kommer Msafiri og Sarafina som lager mat til oss, Johnson som er leder for hele sulamitten, pluss en haug med folk som er innom med jenvne mellomrom. Natt til i dag kom det 18 nye ungdommer fra Irland, saa naa blir det folksomt rundt muddagsbordet. I ukedagene jobber jeg paa et barnehjem som heter Children of Destiny, fra 08.00 til en gang mellom 14.00 og 17.00. Det gaar nesten ikke aa sette ord paa hvordan det er aa jobbe der, bortsett fra at det er en opplevelse for livet. Barna er fantastiske, smarte og morsomme, men de har opplevs saa mye, og tilstanden paa barnehjemmet er ikke optimal. De lever paa donasjoner fra lokalmiljoet, de fire ansatte jobber frivillig og har ikke faatt loenn de 4-5 maanedene barnehjemmet har eksistert. Likevell sier de at det viktigste er at barna faar gaa paa skole. Derfor oensker jeg aa finne noen fine folk som kunne vaere villige til aa sponse utdanningen til et barn paa barnehjemmet. Det er snakk om 3-4 tusen kr i aaret, og det er 7 aar med grunnskoleutdanning. Kommer mer informasjon om dette prosjektet naar jeg kommer meg hjem til Norge, men naa er det ihvertfall skrevet ned, saa det blir noe av det. Skal til barnehjemmet i dag for aa ta bilder av barna, som eventuelle sponsore skal faa, og paa fredag besoekte jeg skolen de skal gaa paa, og fikk informasjon om skolepenger og om hvordan pengene kan overfoeres. Hvert barn faar en educational account, saann at pengene blir brukt paa akkurat det. Som sagt, mer informasjon kommer, men tenk paa det :) For oss er det ikke mye penger (ca like mye aa betale som de som har et fadderbarn gjennom Plan ol), men for disse barna er det saa utrolig viktig. De har ikke noe annet sikkerhetsnett, ingen familie de kan lene seg paa.
Ellers er Moshi mye roligere og oversiktelig enn Dar es Salaam, og det er mye mindre luftfuktighet. Takk gud for det! Her slipper man aa renne vekk bare man beveger seg ut doera. 17. mai ble tilbrakt i denial, valgte aa unngaa aa tenke paa Norge saa mye som mulig. Tar det heller igjen til neste aar. I helgene har jeg vaert hos en taylor og faatt sydd kjoler, rusla rundt i Moshi Town , hengt med folkene paa hostellet, og vaert paa fjelltur ved foten av Mount Kilimanjaro. Naar det er finvaer kan man se fjellet fra hostellet, og jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette om det fjell, men det er et utrolig vakkert syn. I gaar var vi invitert i bryllup, og det var en fantastisk opplevelse. Blir stadig imponert over dansinga til folkene her, til og med de gamle besteforeldrene til brudeparet rista paa rompa som bare det! Mye synging og dansing, men det morsomste var naar brudeparet skulle kutte i det som hjemme ville ha vaert ei kake. Her kom det nemlig en hel, grilla geit rullende inn paa et bord, som de kutta i og mata hverandre med. Tips til Marte og Vidar? Til slutt, gratulerer med dagen til Sigridmor som fylte ett aar i gaar! Suss og klem fra tante Maren.
Savna daakker alle! :)
-Maren

Bryllup

For en uke siden ble jeg invitert i bryllup. Allison, min amerikanske venninne, trengte en date til et bryllup hun var invitert i. Vi ble hentet av brudgommens far klokka tolv, og han hadde det travelt med å komme seg hjem. Vi fikk servert drikke, og bedt om å sitte å vente til bryllupet startet. Vi tenkte det var snakk om en time eller så, men etter hvert gikk det opp for oss at bryllupet faktisk ikke starta før fire. Fikk litt noia av tanken på å sitte i en stol i fire timer og ikke gjøre noe, men heldigvis er Allison veldig trivelig, vi fikk servert mat og bretta servietter, så alt i alt var det noen hyggelige timer. Det beste med hele denne historien er det faktum at når vi ankom kirka gikk det opp for oss at bryllupet faktisk skulle holdes i universitetskirka, ca 500 meter fra hallen vår, så vi kunne egentlig bare ha gått dit kvart på fire.

Bryllupet var uansett artig, og alt i alt var det verdt ventetiden. Det var "samlebånds-bryllup" med tre bryllup på en gang, det var festlige kjoler, og kul musikk. Selv om vi ikke forsto et kvekk, var det en artig, vellykket dag.

17. ma-i er vi så glad-i

Mens Jon Harald befinner seg et sted mellom Dar es Salaam og Cape Town, og mens Maren redder barn i Moshi, feiret jeg og Sigrid 17. Mai 2011 i Dar. Aldri har jeg følt mer glede over 17. Mai (som for en gangs skyld ble feiret i snø-frie omgivelser). Aldri har jeg følt meg mer nasjonalromantisk i min hvite og røde sommerkjole og 17. Mai sløyfe. Og aldri har vi vært med på mer tradisjonell 17. mai feiring enn denne. Alt ble holdt på ambassadens residens på Msasani. Vi gikk i barnetog, sang "Ja vi elsker", "Kongesangen", "Norge i rødt, hvitt og blått". Vi fikk servert gilde pølser i brød/lompe, vafler med jordbærsyltetøy, Idun ketchup og sennep, gravet og røket laks, fenalår, boller, kaker, you name it, we had it. Kunne ha grått av glede når jeg satt med mitt overfylte fat. Det ble, tradisjon tro, holdt tale av en av ungdommen, ambassadøren holdt tale, et barnekor sang, klarinetten var sur. Alt var som det burde være.

På kvelden var vi invitert på 17. mai mottakelse for de voksne. Det var mer formelt enn vi hadde tenkt oss, så vi følte oss kanskje litt lite pynta når vi ankom. Men med sang, musikk, taler og gratis mat og drikke følte vi oss snart hjemme. Det var utrolig hyggelig å prate med andre norske og vi fikk oss noen nye bekjente. Det er mange flere norske i denne byen enn den har godt av!

Uansett, håper alle hadde en super 17. Mai, uansett hvor de befant seg. Gratulerer med dagen Norge og Alle Nordmenn. Ja, vi elsker fortsatt..

Nå blir jeg visst borte igjen

I morgen tidlig reiser jeg til Arusha for å besøke Masaiene, Bushmen og Datoga.

Les om disse på www.busaraproject.org.

Komme tilbake til Dar rundt 27. mai.

Skal oppdatere etter turen, tar ikke med pc'n.

Sigrid

Påske i Sør-Afrika

Mens Maren koste seg med venninner og Sigrid koste seg med kjæreste, dro jeg til fremmede i Sør-Afrika. Det ble en awesome opplevelse. John er min tantes eks-kjæreste, familieforholdene i Lillevik/Williams familien er ikke noe å kimse av. Han bor med kona Sonya, og med jevne mellomrom er Vincent, Ross, Sean og minstegutten også i huset. Det var rimelig fullt hus på et tidspunkt. Jeg ble i alle fall ønsket velkommen som en long-lost cousin, og storkoste meg:

- Toast til frokost

- Frokostblanding

- Kinamat

- Løvepark

- Elephant sanctuary

- Konsert

- Marked

- Swahili-kjøpslåing i Johannesburg

- Kyllingpai - namnam

- Braai (South African Barbeque, yummy!)

- Påske-egg jakt

- Soling

- KALDT, Johanneburg e KALDT

- Søndagslunsj med inkluderende fotballkamp og fotoshoot

Gleder meg allerede til å reise tilbake og treffe John med familie igjen, bare tre uker til neste Sør-Afrika trip. Men først er det 17. mai, hurrahurrahurra.