torsdag 2. juni 2011

Den store reisen i sørlige Afrika, del 1: TAZARA

Oi. Jeg har ikke blogga siden januar. «Hvorfor ikke?», lurer du sikkert på. Jeg har ikke peiling. Det er mye jeg kunne ha blogga om, men jeg har bare ikke gjort det av en eller annen grunn (latskap). Men det skal det bli en endring på nå som det er ferie. Høhø.

Vel. Det er mye som har skjedd, men mye er allerede nevnt eller så har det gått for lang tid til at jeg gidder å blogge om det nå. Spør om det når jeg kommer hjem. Det jeg har tenkt til å blogge om nå er ferien jeg nettopp har vært på. Jeg, Nora, Luisa, Lauri og Katja har nemlig tatt en rundtur i sørlige Afrika. Alle er medutvekslingsstudenter her; Nora og Luisa er fra Tyskland, og Lauri og Katja fra Finland. Turen gikk til Zambia, Botswana, Zimbabwe og Sør-Afrika.

Turen begynte 13. mai. Da skulle vi ta toget (TAZARA) fra Dar-es-Salaam til Kapiri Mposhi i Zambia. Toget tar i teorien to dager, men alle vi har hørt med sa at det tok to–tre dager minst, så vi beregna god tid. Det vi imidlertid ikke hadde regna med var at det skulle være streik blant de togansatte, og at togselskapet ikke ville at noen skulle vite at det var streik. Vi kom på stasjonen før toget egentlig skulle gå, men de sa at det var «problemer», og at toget var utsatt. Så vi satt og hang i førsteklasseventerommet. Førsteklassesbillett kosta forresten 60 000 shilling, hvilket tilsvarer ca. 200 kroner, fullpris (studentpris er halvparten). Sammenlign det med de 800 kronene man må betale for å få lov til å sitte i en ubehagelig stol i seks–sju timer mellom Trondheim og Oslo. Ikke dårlig, tross alt.

Uansett; toget skulle gå klokka halv to den 13. mai, men vi fikk etter hvert beskjed om at det skulle gå klokka fire, og så ti på kvelden. Da klokka blei åtte fikk vi beskjed om at det ikke ville gå før klokka elleve dagen etter. Litt kjipt, men for min del var det helt greit, for det betydde at vi kunne dra på en fest på «Malaika Beach» (egentlig Mbelamwezi), som var bursdagsfest for finnene Salla og Katariina, og på mange måter en avskjedsfest for utvekslingsstudentene vi har vært sammen med dette halvåret. Og om ikke toget hadde vært så forsinka hadde jeg gått glipp av det, så det var hell i uhell.

Neste dag kom vi til stasjonen litt over ti, men da klokka var elleve var det fortsatt ikke noe tegn til at toget ville gå. Jeg og Luisa tok da motorsykkel til Mlimani City for å undersøke fly- og bussbilletter, evt. leiebilpriser, for vi hadde lyst til å rekke det vi hadde planlagt videre. Vi hadde sjekka med reisebyrået og satt på internettkafe og sjekka priser da Nora ringte og fortalte at de hadde begynt å gå om bord i toget, og det virka som det skulle gå snart. Hurra! Da var det bare å hive seg på motorsykkel igjen og dra dit så fort vi kunne. Storparten av døgnet er trafikken i Dar-es-Salaam så ille at ting kan ta en halv evighet, men motorsyklene smetter mellom bilene, så det går relativt fort uansett.

Var litt stressa da vi ankom stasjonen, men det var unødvendig, for det gikk fortsatt et par timer fra vi hadde gått på toget til det faktisk gikk. Da det gikk var det 23 timer forsinka, og det var før vi hadde kommet noe sted. Menmen.

Sjølve togturen var en humpete affære med en masse stopp. De fleste var på stasjoner, men det var også en god del stopp uten noen åpenbar grunn i midten av ingenting (som ifølge Google Maps ligger i USA, men jeg er temmelig sikker på at det er i Tanzania, siden jeg har vært der). Vi spilte kort, drakk øl, spiste mat i fastfoodrestaurantvogna (haha, bare kødder, det tok opptil to timer å få maten man bestilte) og hadde masse interessante samtaler, og hang med hodet ut av vinduet og tok bilder eller vinka til folk vi kjørte forbi, eller ga tomflasker til småbarna som hang rundt toget ved stasjonene.

Vi kom fram i Kapiri Mposhi etter tre dager, noenlunde midt på natta. Husker ikke datoen, men vi var totalt 36 timer forsinka i forhold til planen, og vi hadde egentlig en buffer på 31 timer før neste etappe. Det årna seg, men mer om det i neste post.

Alt i alt var togturen en skikkelig afrikansk opplevelse, og trass i alle småtinga som ikke var som det skulle er det noe jeg vil anbefale varmt. Om en har god tid da – har man dårlig tid bør man nok reise på en annen måte, for spesielt tidseffektiv var ikke denne måten.

I neste episode: Livingstone og Victoriafallene (Zambia), Chobe nasjonalpark (Botswana) og Bulawayo (Zimbabwe). Stay tuned!

1 kommentar:

  1. Tazara <3 Savner å våkne midt på natta fordi man har falt på gulvet pga av humpene.

    SvarSlett